Når hoppuka blir avsluttet fredag, blir det spennende å se om det sitter folk med saks og målebånd ved hoppkanten.
Aller mest spennende blir det selvfølgelig å se om Halvor Egner Granerud klarer å beholde ledelsen og vinne hoppuka sammenlagt. Hvis oldebarnet til Thorbjørn Egner vinner, får seieren en ekstra dimensjon. Hoppsporten er en viktig del av norsk kulturhistorie, akkurat som Kardemomme by.
Hva har dette med saks og målebånd å gjøre? Jo, NTB forkynte tredje juledag at «hopperne reiste til hoppuka uten syk skredder». De reiste ikke med frisk skredder engang, så vidt jeg forsto. Da ble jeg virkelig bekymret. Det var nesten så all romjulshygge ble ødelagt.
Når selv de minste detaljene på hoppdressen er avgjørende, kan ingen hoppere lykkes uten skredder. De kan miste flyten fullstendig. I verste fall blir de disket. «Her er hoppernes viktigste mann», skrev Aftenposten før hoppuka for noen år siden. Gjett hva mannen jobbet med.
Antakelig er det blitt sånn at hvis smårollinger får lyst til å hoppe på ski, er skredder det første de tenker på. Ja, nest etter ski og hoppbakke da. Håpefulle hoppere ønsket seg antakelig skredder til jul i år. Ski fikk de sikkert i adventskalenderen.
Nå skjønner dere hvorfor jeg kommer til å se etter kvinner og menn med saks og målebånd ved hoppkanten i Bischofshofen fredag. Enn om den polske skredderen er mer på hugget enn den norske (hvis han er frisk og på plass)? Da blir det sannelig spennende.
Det hendte at jeg vekslet noen ord med hopplegenden Toralf Engan da han var ekspeditør på sportsforretningen Axel Bruun i Trondheim. Nå angrer jeg på at jeg aldri spurte ham om hvilken skredder han brukte da han var aktiv. Engan og Bjørn Wirkola må ha hatt fantastiske skreddere.