Snakket om «tidsklemma» og innføring av sekstimers arbeidsdag for dem med små barn, får det til å boble over inni meg. Vi må slutte å sutre og være så innmari misfornøyd!
Jeg har fire barn. To små og to litt eldre. Jeg har en fulltidsjobb, en jobb som jeg selv har skapt. Jeg studerer og tro det eller ei: Jeg rekker også å trene. I tillegg kommer «alt annet» som husvask, klesvask og alt som hører til når du har fire barn. Om jeg klarer hverdagen, med alt det jeg gjør, så burde også andre klare det. I hvert fall de som er friske og raske. Jeg mener det handler om viljen og ikke bare evnen.
Arbeidslivet er allerede godt tilrettelagt for deg som ønsker større frihet. Satt på spissen kan du selv velge å jobbe i den stillingsprosenten du ønsker. Vil du jobbe seks timer om dagen i en periode av livet? Søk en deltidsstilling! Problemet er at vi nordmenn gjerne vil ha ting i «pose og sekk». Vi nærmest forventer og krever det. Det er fullt forståelig å velge å jobbe deltid fordi man ønsker mer tid med barna i småbarnsperioden. Men arbeider du seks timer, kan du ikke få betalt for åtte. For hvem skal finansiere det? Arbeidsgiveren eller kanskje staten?
Arbeidsplassen finnes ikke til for at du skal ha noe å gjøre. En bedrift kan ikke betale for arbeid du ikke har gjort, bare fordi du har satt nytt liv til verden og mener at du fortjener det. Staten kan heller ikke drive å finansiere alt vi måtte ha lyst til i perioder av livet.
Glem alt om «Instagram-perfekt». Det er ikke det som er normalen. Det er normalt å ha noen hybelkaniner her og der, det er normalt at klesvasken vokser over skittentøyskurva og det er helt normalt å slenge en ferdigpizza på bordet en gang i blant. Å utsette ting til neste dag er en uting sies det, men det er faktisk også helt normalt. I stedet for å jakte på en sekstimers arbeidsdag burde man heller benytte en godt fungerende metode som kalles å planlegge. Hva er galt med det?
Vi har så mange fordeler i Norge, NÅR skal vi være fornøyde? Jeg er fornøyd, jeg. Men allikevel finnes det de som alltid vil ha mer. Mulig det er upopulært å si, men det gjør meg litt flau.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Nei, det er ikke jaget etter det perfekte som sliter oss ut
I hodet var Espen på jobb hele døgnet. Slik kom han seg ut av det
Foreldre vakler nå i den perfekte høststormen