Vi skal sikre et areal for universitetsutvikling i Trondheim, ikke for femti eller hundre år, men for hundreder av år. Dette var ordfører Olav Gjærevolls ord i det avsluttende møte i arbeidet med «Grunnutnyttingsplan for Trondheimsområdet» som ble tittelen på planen. Møtet ble holdt i august 1962. Og han tilføyde: «Det betyr arealer for undervisning og forskning, men det vil komme tilknyttede virksomheter, hvis art og omfang vi i dag ikke aner».
Jeg er antagelig den siste i live av de som arbeidet med planen, og var referent i møtet, som ble holdt i fylkesmannens møterom i Tinghuset. De andre som deltok i møtet var vegsjef Tronstad, som leder i styringsutvalget, og ordførerne Ivar Sakshaug, Gjerlov Thronstad, Johan Dahle og fylkesmann Thor Skrindo.
Her står studentene i kø for å finne seg et sted å være
Jeg hadde ansvaret for hovedplankartet, og samme kveld skrev jeg med sjablong og tusjpenn, «Universitetsområde» i Dragvollområdet. Planen gikk i trykken hos Fjellanger-Widerøe morgenen etter. Vi kan altså i disse dager feire 60-årsjubileum for planmessig sikring av Dragvoll, ikke i 1967 som Asmervik anfører i sin utmerkede artikkel om Dragvoll.
Under arbeidet med planen hadde vi selvfølgelig god kontakt med NTH, og et av premissene for valget av Dragvoll var at Gløshaugen skulle være de tekniske fags utviklingsområde. Hvor står vi så i dag?
Gjærevolls ord enses ikke. Nå skal det endelige universitet bygges og ledelsen går med vitende og vilje inn i en arealmessig tvangstrøye, der utviklingsmulighet enten er sanering av boliger eller angrep på Høyskoleparken.
NTNU-styret vil fortsatt samle campus, men gir Borten Moe klar beskjed om at de er bekymret
Prosjektdirektøren forsvarer Hesthageutbygging med at det nå er viktig for NTNU å finne kostnadseffektive tomter. Da må andre hensyn kanskje vike? Men hun slår som vanlig fast; «Campussamling er viktig for Trondheim, regionen og landet».
Når jeg spør fagfolk og politikere om konkretisering av dette har jeg til dags dato til gode å få et skikkelig svar. En skulle tro at å starte et gigantisk sosiologisk eksperiment som samlingen også er, måtte kunne kommuniseres utad på en faglig overbevisende måte, men det har jo vært katastrofalt dårlig.
For å være litt stygg er begrunnelsen at korttenkte ingeniørstudenter skal kunne mingle og drikke kaffe med samfunnsviterne med vide horisonter, og slik skal det skapes tverrfaglighet og ny kunnskap.
– Nå kan vi endelig samles igjen
Egentlig er mye av svadaen en fornærmelse av det arbeid som i dag gjøres ved universitetet. Hva for eksempel med de resultater som er oppnådd og oppnås i skjæringspunktet medisin/teknikk. Professor Jørn Sandnes sa det slik: «Det er tverrfaglige resultater vi skal oppnå, og min erfaring er at dette oppnås best når fagfolk som er trygge i sitt eget fag møtes, men da er organisering viktig». Kanskje burde dette vært noe mer vektlagt enn den fysiske samlingen?
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.