Det har hendt – i Belgia – at en revolusjon er blitt utløst av en operaforestilling. Men ennå har vi til gode å se en revolt forårsaket av en NOU.
Åmås-utvalget, som la fram sin utredning om mediemangfold sist tirsdag, regner nok ikke med at folk griper til fakler og høygafler og strømmer ut i gatene. Men de er befriende tydelige når de advarer om hva som står på spill: Selve infrastrukturen i folkestyrets offentligheter er så svekket «at det er grunn til å frykte at journalistikken snart ikke lenger kan fylle sin uunnværlige rolle». For noen vil journalistikkens sammenbrudd være en seier. De kreftene som erklærer journalister som samfunnets fiender, som roper Lügenpresse eller skriker opp om fake news så snart de ser en påstand de ikke liker, ønsker en situasjon uten medier med autoritet og troverdighet. Formålet med de alternative fakta er å skape forvirring fulgt av likegyldighet. Hvis alt kan være sant, blir ingenting sant, who cares?
LES OGSÅ: Vil bruke mer penger på media
LES OGSÅ: Hva skal vi med TV2?
Stadig flere velger derfor bort nyhetene, og nøyer seg med det de får på Facebook. Utvalget beskriver dette som et passivitetsproblem. Men få ting er farligere enn når de uvitende blir handlekraftige, mobilisert av dem som på forhånd har underminert den seriøse journalistikkens autoritet.
NOU 2017:7, med tittelen «Det norske mediemangfoldet», er en epikrise om mediekrisen. Situasjonen er alvorlig. Det er registrert spredning til vitale demokratiske organer. Færre journalister har ført til flere blindsoner, hvor ingen overvåker og kritiserer for å forbedre.
Noen har allerede forsøkt å redusere utvalgets innstilling til nok en klagesang fra en bransje som sliter med moderniteten og derfor ønsker å suge mer fra den moderlige stats romslige pupp. Det er riktig, og det er helt feil. Pressen er ikke alene om å få sine forretningsmodeller revet opp av globalisering og digitalisering. Som forretningsforetagender er det ikke mer synd på avisene enn på videobutikkene. Men det kommer ingen journalistisk Netflix til erstatning når lokalavisen blir borte.
Les også kommentaren «Sannhet på bok»
Tro endelig ikke at de sosiale mediene er noe alternativ. Facebook og Twitter er sekundærmedier. De livnærer seg av grunnarbeidet i de redaktørstyrte, organiserte mediene. Når den politiske debatten går friskt i de ulike trådene, er det vanligvis med utgangspunkt i en reportasje eller kommentar i et etablert medium.
Denne uken avslørte VG, med tall fra Finansdepartementet, at regjeringens skattepolitikk har gitt landets 1600 rikeste 160 ganger så mye i skattekutt som de nederste 94 prosent av befolkningen. Det er bare å se til USA og landene nedover i Europa etter forvarsler om hva det gjør med samholdet og stabiliteten i samfunnet når de økonomiske forskjellene øker.
Dagens Næringsliv avslørte samme dag, med tall fra Nav, at antallet menn som tar ut mer enn ti uker av fedrekvoten, er sunket fra 34 til 12 prosent i løpet av det første året etter at ukene reservert for far ble redusert fra 14 til 10. NHO-direktør Kristin Skogen Lund sier at dette «kanskje er det enkelte virkemiddelet som har størst effekt på likestillingen i arbeidslivet». Ingen lager Facebook-gruppen «Vi som legger ned mye arbeid i å dokumentere konsekvensene av regjeringens skatte- og likestillingspolitikk». Slikt er det journalister og forskere som gjør. Ytringsfriheten bygger på retten til å vite. Uten kunnskap er den bare en rett til å synse.
LES OGSÅ: Klassekampen fortsetter veksten
Medienes opplagstall ble lagt fram samtidig som Knut Olav Åmås presenterte mangfoldsutredningen. Blant avisene med størst vekst i fjor, var Fredriksstad Blad. Fungerende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Nils Øy, har listet opp noe av det denne avisen har gjort for lokalsamfunnet: «Da begrepet «terrorgaten» slo ned i internasjonalt nyhetsbilde og ga plagsom oppmerksomhet til Lisleby, satte FB i gang #Lislebylove og brukte romslig med spalteplass for å fortelle om en rekke gode sider ved det flerkulturelle lokalsamfunnet der ... etter at en tenåring druknet i Bjørndalen, engasjerte avisen lokalsamfunnet til å tilby gratis svømmeopplæring til ungdom. Da Fredriksstad Blad i 2013 ble kåret til Årets lokale mediehus, var begrunnelsen at avisen gjennom kombinasjon av kritisk overvåkning, patriotisme og vital og uavhengig journalistikk, ivaretar både sitt distrikt og pressens samfunnsoppdrag.
Det er dette som står i fare, og det er noe langt mer enn en bransjes frykt for sin økonomi.
Høyrepopulistenes beskrivelse av pressen som en fiende av folket, er bunnfalsk. Pressen er det korrektiv et levende folkestyre må ha. Men pressen er også en makt i seg selv. Fordi denne makten kan misbrukes, og fordi journalister gjør feil (sett gjerne inn en sarkasme etter eget valg her), må selvsagt også pressen korrigeres. Hittil har ingen funnet et bedre system enn det norske selvdømmesystemet, men det krever et robust mangfold for at vokterne skal kunne være sine egne voktere.
De som forsøker å rive i stykker dette forholdet mellom pressen og samfunnet, roper høyt om hvor lite troverdige journalistene er, ikke minst i NRK. Men 93 prosent av befolkningen mener at NRK leverer troverdig journalistikk. Ikke la bråket fra de sju siste prosentene overdøve det faktum at det overveldende flertall stoler på den institusjonen som sysselsetter hver tredje norske journalist.
LES OGSÅ: Ikke kast uttrykket feke news på skraphaugen
Mangfoldsutredningen er et kraftig varsko og en oppfordring til rask og resolutt handling. Noen har forsøkt å framstille ønsket om 800 millioner mer til ulike støttetiltak som urimelig mye. Norske husstander bruker i snitt 35 000 kroner i året på medier, inkludert telefon. Fordelt på landets 2,3 millioner husstander, blir økningen på snaut 350 kroner. Det er ikke mye for en skikkelig demokratiforsikring.
Følg på twitter.com/svelle