Det er ikke lett å henge med i velstandskarusellen. Verst er det når det går ut over barna.

Når du ikke kan kjøpe det «alle andre» har. Når barna dine ikke kan være med på de samme aktivitetene som andre unger, og sydenturer er utelukket. Når du er nødt til å kjøpe klær og utstyr på bruktbutikker og en ødelagt vaskemaskin er en økonomisk katastrofe.

Slik er hverdagen for dem som regnes blant de fattige her i landet, eller for å bruke Statistisk sentralbyrås definisjon: «Personer med vedvarende lav inntekt».

Adresseavisen har i den siste tiden hatt flere artikler om barnefattigdom. Vi har lest om enslige foreldre som ser på gulost som luksus og som strever med å gi barna en oppvekst som ligner den andre barn har.

Disse historiene blir tankevekkende korreksjoner etter en uke der lettkjøpte påstander om at det er for enkelt å leve på offentlige ytelser, har lagt premissene for debatten. Folk uten fast arbeid, enslige forsørgere og innvandrerfamilier utgjør en stor del av statistikken over fattige.

Det er vanlig å skille mellom absolutt og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom handler om ikke å ha råd til det som er nødvendig for å overleve. I Norge er det mest relevant å snakke om relativ fattigdom, det vil si at du er fattig sammenlignet med de andre i ditt eget land.

EU-definisjonen innebærer at du regnes som fattig dersom du har mindre enn 60 prosent av den såkalte medianinntekten for din befolkningsgruppe (du har medianinntekt når det finnes like mange med lavere som med høyere inntekt enn deg). Med en slik definisjon, blir det enda flere fattige når flertallet får høyere inntekter.

Rundt 8 prosent regnes som fattige. De fleste av oss blir rikere, men samtidig opplever stadig flere at de ikke klarer å holde tritt med levestandarden. Normale innkjøp og aktiviteter blir uoppnåelige goder.

Flere politiske partier har forsøkt å gjøre bekjempelse av fattigdom til sin kampsak. Den har vist seg vanskelig å avskaffe. Det vil alltid være noen som har betydelig dårligere økonomi enn flertallet. Vi har gode ordninger som sørger for at folk på et vis klarer seg, og de fattige har fått det litt bedre, men når avstanden til «de andre» har økt, er den opplevde, relative fattigdommen likevel større.

Den mest effektive vaksinen mot varig fattigdom er fast arbeid. Mange er fattige nettopp fordi de av ulike grunner ikke er attraktive nok for arbeidsmarkedet. Det kan skyldes sykdom, manglende utdannelse eller rett og slett uflaks.

Ingen av de siste regjeringene har klart å gjøre noe av betydning for å redusere fattigdommen i Norge. De har prøvd, men det har blitt flere fattige. En erkjennelse av at det alltid vil være noen som har betydelig dårligere råd enn flertallet, trenger ikke lede til maktesløshet. Politikerne har virkemidler. De viktigste handler om å skape flere jobber og gjøre det lettere å få seg arbeid.

LES OGSÅ LEDEREN: Mer enn et pennestrøk må til

Når barnetrygden har stått på samme nivå siden 90-tallet og deles ut «flatt» til fattig og rik, er den ikke lenger et godt virkemiddel for å gjøre noe med barnefattigdommen. Med en form for behovsprøving, ville det vært penger til en betydelig økning, uten at totalkostnaden hadde blitt større. Utfordringen er å finne en god måte å gjøre det på.

Velferdsordninger som gjelder for alle, er et gode som det er verd å kjempe for. Det er likevel ikke slik at innføring av barnetrygd forbeholdt de som trenger det, nødvendigvis leder til at gratis skole og helsetjenester forsvinner som universelle ordninger.

Dagens barnetrygd bidrar til å utvide kløften mellom fattig og rik. Familiene som trenger den, får for lite, men de som ikke trenger den, kan sette pengene på konto for å finansiere barnas første bolig, en praksis som gjør boligmarkedet enda mer utilgjengelig for dem som har lite penger. Fattigdom går dessverre i arv i like stor grad som rikdom. Ungdom med fattige foreldre blir taperne også når de skal etablere seg.

I et samfunn der fin bil, dyre klær, spennende reiser og kostbare interiørtrender og fritidsaktiviteter blir sett på som det normale, er det ekstra ubehagelig å være den som ikke har råd. Særlig barn og unge er sårbare dersom de faller utenfor.

Dessverre blir det flere fattige i takt med at gjennomsnittsnordmannen blir rikere. Flere jobber og mer treffsikre ordninger er løsningen. Lett å si, verre å få til.