Trondheim opplever en fornyet interesse for arkeologien i bygrunnen, men det er ikke innlysende at det varer ved.
På Peter Egges plass graves Klemenskirken og det eldste Trondheim opp i dagen, på Elgeseter jaktes det på Harald Hardråde i klosterruinene, på Sverresborg hales restene etter en mann opp av borgens brønn, og midt i byen avsløres Torgkvartalets ukjente historie.
LES OGSÅ: Hvorfor er Klemenskirken så viktig
Det er lenge siden det har vært mer på gang i Trondheimsarkeologien og det har ikke gått upåaktet hen, hverken i media eller blant menigmann. Men det har skjedd før: De arkeologiske undersøkelsene på 1970- og 1980-tallet ble intenst fulgt av media, og interessen for den lokale byhistorien ble godt hjulpet frem av en framsynt riksantikvar som fulgte opp utgravningene og bevilget ressurser til et arkeologiske forskningsprosjekt av internasjonale dimensjoner.
Allerede i februar 1986 kunne Aftenposten på 1. side berette at «..en hel vikingby er gravd frem i Trondheim», nyheten gikk landet rundt og Adresseavisen åpnet sine spalter og prosjektet «Trondheims fortid i bygrunnen» som en gang i måneden kunne forlyste avisens lesere med rykende ferske nyheter fra bygrunnen. Et utvalg artikler fra denne serien ble i 1992 utgitt i bokform under tittelen «I kongers kaupang og bispers by.
Regjeringen sikrer Klemenskirken
I 1987 tok Riksantikvarens utgravningskontor initiativ til en publikumsbegivenhet i Trondheim da utstillingen «Byen under gaten» ble vist i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Her fikk publikum anledning til å stifte bekjentskap med noen av de mest spektakulære funnene fra bygrunnen. Da utstillingen hadde stått i to måneder kunne Adresseavisen i midten av september rapportere at den var blitt «en publikumssuksess av nærmest enestående art. Over 25000 personer har til nå sett mønstringen av skatter fra utgravningene…».
Interessen de påfølgende årene ble holdt vedlike gjennom foredrag, artikler, kronikker og andre publikumsvennlige aktiviteter frem til Byjubileet i 1997, da mer enn tusen mennesker en vakker søndag formiddag møtte opp til en vandring gjennom middelalderbyen Trondheim med Marvin i spissen.
Her lå Olav den hellige
NIKU hadde tatt initiativet til å lage et antall historiske vandringer gjennom bylandskapet med stasjoner plassert på historisk viktige plasser som bød publikum på informasjon i form av bl.a. tekster, audio-guider og en bok som presenterte historisk bakgrunnsstoff for vandringene.
Etter hvert forsvant imidlertid sentrale personer fra miljøet, Riksantikvaren la om sin fredningspolitikk som resulterte i en mangeårig «utgravningstørke». Media mistet interessen, det kom færre populærvitenskapelige artikler og det gikk lenger mellom foredragene som trakk horder av lokalhistorisk interesserte. Den umiddelbare interessen for middelalderens Trondheim forsvant gradvis fra den synlige overflaten.
Les flere saker om Klemenskirken
Men nå er noe nytt på gang! Et lykkelig sammentreff av tilfeldige begivenheter, et positivt samspill mellom forvaltere, fagfolk og ressurspersoner og dyktige formidlere ved NIKU har skapt en ny giv i den lokale interessen for hva som gjemmer seg av ufortalte historier under asfalten. Beretningen ovenfor viser at det folkelige engasjement, interessen og engasjement for lokalhistorien ikke er død og begravet (!) men kan vende tilbake om de rette grepene tas.
Arkeologiens styrke er at den avdekker autentiske spor etter fortiden, bringer bymiljøet de omga seg med, gjenstandene de brukte, husene de bygde, maten de spiste osv. frem i lyset, den åpner et vindu inn til det firgangne og inviterer historien inn i vår egen samtid.
LES OGSÅ: Klemenskirken vil bli en attraksjon
Et møte med fortiden er som en reise i et fremmed land: Den tvinger oss til refleksjon omkring «annerledeshet og likhet» som er begreper det er viktig å ha et aktivt forhold til i vår egen globaliserte tids møter med mennesker med andre ideer, verdier, materielle forutsetninger og tradisjoner, historier og skjebner.
Men beretningen innledningsvis gjør også tydelig et annet sentralt poeng, nemlig at det «e ittno som kjæm tå sæ sjøl!» Arkeologi er ikke uten videre noe som engasjerer folk flest, det er en fjern, ja, til og med virkelighetsfjern, virksomhet i manges øyne.
I invitasjonen til et seminar som skal holdes i Trondheim 21. september i regi av Riksantikvarens Utviklingsnett står det: «Arkeologiske funn har til alle tider fasinert og inspirert både menigmann og kvinner …. men hva skjer etterpå?» Seminaret vil samle aktører som viser hvordan de har funnet gode og kreative måter for å bruke funn og steder i lokalmiljøet. Tiden og stedet kunne ikke vært mere velvalgt! Trondheim opplever i disse dager en fornyet interesse for arkeologien i bygrunnen, men det er ikke innlysende at det varer ved. Alle gode krefter med Trondheim kommune i spissen, som har et vedtak fra 2015 på å profilere Trondheim som middelalderby, må samle seg til forent innsats.
Seminaret og det som i disse tider skjer på arkeologifronten i byen er en åpen invitasjon til å realisere en knakende god idé: Det ligger et enormt, men for en stor del ubenyttet profileringspotensial i byens fremtredende historiske rolle i eldre norsk historie, og det rike arkeologiske kildematerialet fra bygrunnen har et kraftfullt fortellerpotensial som rekker langt ut over byens grenser.
Arkeologi er for folket, fordi arkeologien bringer lokalhistorien opp i dagen og frem i lyset der folk er. Men det er ikke der det stopper, det er der det starter! Nå er sjansen der, la oss gå sammen og virkeliggjøre Trondheim kommunes fremoverlente intensjoner. Det kan det bli en fantastisk historie av!