Selvsagt kan nasjonal kulturpolitikk utøves andre steder enn i hovedstaden.

Terje Eidsvåg skriver i en kommentar i Adresseavisen 15. februar om ekspertutvalgets forslag om å overføre ansvaret for en rekke kulturinstitusjoner i regionene til (de nye) fylkeskommunene. Han mener at fylkeskommunene ikke kan ivareta et godt kunst- og kulturfaglig ansvar for de profesjonelle kulturinstitusjonene i regionen. Dette gjelder bl.a. Trondheim Symfoniorkester, Trøndelag Teater og de konsoliderte museene (Stiklestad Nasjonale kultursenter, Museet Midt og Museene i Sør-Trøndelag). Alle kulturinstitusjoner regionen er stolte av og som er spydspisser i kunst- og kulturlivet regionalt og nasjonalt.

Terje Eidsvåg går dessverre i samme fellen som mange andre, ved å ikke skille mellom nasjonal og statlig politikk. I den nasjonale kulturpolitikken Stortinget vedtar inngår det som skjer både lokalt, regionalt og nasjonalt, og hvor lokalt og regionalt nivå også skal bidra til å oppfylle nasjonale mål. I altfor mange år har nasjonal politikk vært synonymt med statlig politikk – mottagelsen av Kulturutredningen i 2014 er et eksempel på dette, da Kulturdepartementet verken ville, eller evnet, å forholde seg til konklusjonene om behovet for å styrke den såkalte kulturelle grunnmuren (kor, korps, idrettslag, bibliotek, kulturskole).

Les Terje Eidsvågs kommentar her: Kulturens berettigede angst for fylkeskommunen

Fylkeskommunene ønsker en tydelig nasjonal kunst- og kulturpolitikk velkommen – dette har manglet det siste tiåret. Men nasjonal kulturpolitikk er ikke ensbetydende med oppgaveplassering av kulturinstitusjoner. Vi er derfor glade for at Kulturdepartementet har begynt å utarbeide ny kulturmelding. Vi ser ingen grunn til ikke å iverksette oppgaveoverføringen uavhengig av kulturmeldingen. Dette vil rydde meldingsarbeidet slik at man kan rette fokus på utviklingen av en nasjonal kulturpolitikk og dermed innholdet i kulturpolitikken – ikke strukturelle forhold.

Altfor mange kulturpolitiske initiativ ender kun i organisatoriske grep. En slik tilnærming til kulturmeldingsarbeidet gir også grunnlag for å løfte fram det lokale kulturlivet, særlig kultur for barn og unge.

Ved overføring av finansieringsansvaret for en rekke av regionens profesjonelle kulturinstitusjoner til fylkeskommunene får fylkeskommunene langt mer kraft, både som eier og tilskuddsgiver overfor institusjonene. Organisasjonsformen endres ikke (A/S, Stiftelser, IKS) slik at prinsippene for god eierstyring forblir like gjeldende. Tilsvarende vil en lang rekke av eierskapene deles med kommuner. Derimot vil institusjonene oppleve at kontakt, tilgang til avklaringer og dialog styrkes vesentlig sammenlignet med et statlig nivå. Armlengdes avstand-prinsippet gjelder like fullt for regionen som for staten.

Les også: Det nye fylkesflagget er ikke godt. Det går ikke bra å plassere en skjoldform midt på et hvitt laken

Det er det overordnede strategiske ansvaret for et fylkes tilbud som overføres til fylkeskommunene. De berørte institusjonene er i hovedsak egne rettssubjekter med egne styrer og administrasjon. En overføring av tilskuddsansvaret vil i seg selv ikke endre styringslinjene. Det er vårt ansvar som fylkeskommune å bidra til realiseringen av en vedtatt nasjonal kunst- og kulturpolitikk. Kulturutviklingen i regionene vil være basert på forpliktende dialog mellom stat og fylkeskommune, men de viktigste virkemidlene delegeres til fylkeskommunene.

Mange av institusjonene oppfatter statlig finansiering som et kvalitetsstempel. Det er vanskelig å forstå at et tyngre regionalt ansvar skal endre kvaliteten, gitt at de finansielle rammene ikke endres. Da må det samtidig nevnes at det er staten som har svekket finansieringsgrunnlaget de siste årene.

Opptatt av debatt? Les også: Skolens venneuke endte med gråt. Som mor må jeg bare si at dette skjærer meg i hjertet

En styrket dialog med kommunene vil være en effekt av at vi får flere oppgaver, midler, og virkemidler, noe som er en forutsetning for hvordan samfunnsutviklerrollen på kulturområdet må utvikles. Viktige oppgaver og ansvar til regionene gir grunnlag for å utvikle større kompetanse og bedre forståelse for og samhandling med det regionale kunst- og kulturlivet. I tillegg gir det fylkene og kommunene større mulighet til å bidra til å bygge sterke regionale fagmiljø.

Selvsagt kan nasjonal kulturpolitikk utøves andre steder enn i hovedstaden. Nasjonale nettverk på museumsområdet, eller et faglig samarbeid mellom musikkteatrene, må selvsagt fortsette selv om institusjonene ikke finansieres over statsbudsjettet.

Dagens situasjon for kulturinstitusjonene er at det er staten som bestemmer. Kommuner og fylkeskommuner må følge opp for å unngå at institusjonene blir tapere.

Mer debatt: Å betale bomavgift er ikke billig, men så får du en flott motorvei å kjøre på

Det er positivt at ordningene Den kulturelle skolesekken, Musikkutstyrsordningen, Ordningen for innkjøp av musikkinstrumenter, Aktivitetsmidler kor, Krafttak for sang og Ordningen for historiske spill overføres til fylkeskommunene. Dette gir bl.a. grunnlag for synergier regionalt. Utvalget foreslår også å gi fylkeskommunene et totalansvar for tilskuddsordningen til kulturbygg. Her ligger det åpenbar kraft i fylkeskommunens utviklingsrolle og mulighet til å samspille med lokalt nivå. Denne lokale kunnskapen vil aldri et statlig ledd ha.

Mener Eidsvåg at den viktigste makta på kulturfeltet skal ligge i avpolitiserte, sentraliserte organ som Nasjonalbiblioteket, Arkivverket, Norsk kulturråd, Kulturtanken, Riksantikvaren eller i politisk styrte organ med regional forståelse og kunstfaglig kompetanse?

Kulturlivet i hele landet trenger at kulturpolitikken utvikles og styrkes. Det mener vi skjer best i prosesser med regionalpolitisk forankring i en nasjonal ramme.

Hør våre kommentatorer og gjest Merethe Baustad Ranum snakke om monster, metoo, sex og politikk

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter