Hva er rettferdighet? I antikkens samfunn anses rettferdighet som et fenomen hvor alle mottar det de fortjener. Men hvem bestemmer da hva hver enkelt person fortjener? Jeg har bodd i Norge i 17 år - i et land hvor jeg har gratis skolegang, tak over hodet, rent vann og tilgang på mat. Ting jeg tenker på som en selvfølge, når min realitet kunne ha vært veldig annerledes.

Jeg ble født i utkanten av byen Chongqing i Kina, i en fattig og liten landsby. Mine biologiske foreldre kunne ikke ta vare på meg, og de på barnehjemmet fant meg utenfor trappa en tidlig sommerdag. Jeg var én dag gammel. Ett år senere ble jeg adoptert med hjem til Norge. Hva var det som gjorde at akkurat jeg ble valgt ut til å bli med til et av verdens rikeste land, mens andre barnehjemsbarn ikke ble det?

Les flere innlegg fra Adresseavisens skrivekonkurranse her!

En annen definisjon på rettferdighet er at mennesker behandles i tråd og i overensstemmelse med moralske prinsipper. Jeg mener at det er flaks at jeg kom til Norge, akkurat som det er flaks for andre barn som blir født her. Barn med muligheter, sikkerhet og trygghet foran seg. I et samfunn hvor disse punkter har blitt vedtatt som menneskerettigheter, og hvor staten behandler mennesker rettferdig. Det er derimot ikke rettferdig at sekstenårige «Zahra» fra Syria har vært på flukt siden hun var åtte, på grunn av en blodig borgerkrig som ødelegger landet hennes. Det er ikke fordi hun fortjener det. Det er rett og slett uflaks.

Det finnes 82,4 millioner mennesker i verden på flukt, og det blir bare flere og flere. Av disse er 22 millioner barn. Utallige mennesker uten et hjem å dra til, fordi det ikke finnes noe de kan kalle hjem. Imens fortsetter politikerne i Norge å stemme ned forslag etter forslag om å hente flere flyktninger. Samtidig som millioner av mennesker har levd i helvete de siste to årene har vi klagd over bompenger, reiseforbud og restriksjoner. Samtidig som tallet på flyktninger øker, klapper vi oss på skuldra over at vi tar imot 50 flyktninger til Norge. Hva med nummer 51? Medmenneskelighet og solidaritet skal ikke være prinsipp som stopper ved et enkelt tall.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Jeg blir sint av å tenke på at vi, som verken har opplevd krig, sult eller fattigdom, skal sitte her og bestemme hvilke mennesker som har rett på trygghet og ikke. Mennesker på flukt har ikke valgt å leve under forferdelige forhold. Det er dermed ikke rettferdig at vi skal sitte å se på når andre lider. Det er feigt. Spesielt når vi faktisk har kapasiteten, velstanden og velferden til å ta imot langt flere flyktninger enn det vi gjør i dag.

Ikke misforstå meg, jeg er veldig stolt av å bo i Norge. Jeg aner ikke hvilke muligheter jeg hadde vært uten hvis ikke jeg hadde kommet hit. Jeg vet bare at de hadde vært færre og dårligere. Men medmenneskeligheten, inkluderingen og empatien som har gjort samfunnet vårt så bra, må vi slutte å ta for gitt. Andre fortjener også de samme mulighetene og retten til å leve et godt liv. Det er først når vi innser det, og gjør noe med det - at vi er rettferdige.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe