Verken nasjonal eller internasjonal forskning viser at en lovfesting av maksimalt elevantall pr. lærer vil gi en bedre skole. Så hvorfor foreslår regjeringen nettopp det?
Regjeringens forslag om maksimalt antall elever pr. lærere er ute på høring. Denne kostbare reformen er mottatt med sterk motstand i kommunene og med tilsvarende sterk applaus hos Utdanningsforbundet. Det siste er ikke overraskende, en lovfestet bemanningsnorm for pedagoger har lenge vært et hovedkrav fra lærerorganisasjonene. Det er heller ingen grunn til å moralisere over at en fagorganisasjon først og fremst slåss for sine medlemmers interesser.
Fra regjeringen bør vi imidlertid kunne vente et annet perspektiv, nemlig hva som gir best mulig læring for elevene. Kunnskapsdepartementet slår selv fast at det er forsket lite på dette i Norge, og at kunnskapsgrunnlaget om sammenhengen mellom lærertetthet og læring er usikkert. Deretter slås det fast at Norge har en høy lærertetthet sammenlignet med andre OECD-land. Dermed gjenstår tilsynelatende én hovedbegrunnelse for forslaget, nemlig at regjeringen tidligere har varslet at den vil fremme et slikt forslag.
Men fagkunnskapen taler mot forslaget: Selv om Kunnskapsdepartementet har rett i at det er forsket lite på dette i Norge, foreligger det omfattende internasjonal anerkjent forskning på området (Hattie m.fl.). Forskningen dokumenterer at økt lærertetthet har liten eller ingen effekt på elevenes læringsresultater.
KS ønsker skoler som arbeider kunnskapsbasert og målrettet for bedre læringsresultater. For å lykkes må det være et godt samsvar mellom lokale utfordringer og lokale tiltak for kontinuerlig forbedring. Det er kommunene og fylkeskommunene som er ansvarlige for kvaliteten i skolen, og da er det viktig at handlingsrommet for styring og ledelse er reelt. Statlig diktat vil innsnevre dette viktige handlingsrommet.
I løpet av det siste tiåret har det blitt færre elever og flere lærere, dyktigere skoleeiere og mer profesjonelle skoleledere. Resultatene på PISA-målinger viser en oppadgående trend, og flere kommuner over det ganske land kan vise til bedringer i resultater på nasjonale prøver. Vi er på rett vei, men utvikling av et aktivt skoleeierskap lokalt stimuleres ikke gjennom å gjøre kommunenes verktøykasse mindre.
For få år siden gikk Stortinget motsatt vei: Klassedelingsreglene ble opphevet i 2003. Formålet med omleggingen var å legge til rette for et økt profesjonelt handlingsrom, slik at kommunene og skolene selv kunne styre ressursfordelingen for å øke elevenes læringsutbytte og nå målene i læreplanen. Stortinget forutsatte at kommunesektoren ikke skulle bruke lovendringen til å spare i skolebudsjettene. FoU-utredningen «Lokal handlefrihet under statlig kontroll – konsekvenser av nye bestemmelser om klassedeling i grunnskolen» gjennomført av PwC, konkluderer med at kommunene som skoleeiere har anvendt klassedelingsreglene i tråd med Stortingets forutsetninger.
Det er grunn til å rope varsko dersom nasjonal utdanningspolitikk utformes i en symbiose mellom stat og lærerorganisasjonene, der kommunene blir ansvarliggjort for kvalitet samtidig med at de blir fratatt elementære styringsvirkemidler. KS hører fra mange fortvilte rådmenn som er engstelig for at pedagognormeringen vil redusere mulighetene til å bruke pengene på en måte som er tilpasset skolenes ulike forutsetninger. Skolene har ulike utfordringer, også innenfor en og samme kommune, eksempelvis knyttet til elevenes hjemmeforhold og sosiale bakgrunn,
Det er ingen uenighet om at lærerne er avgjørende for å utvikle kvaliteten i skolen. Men det handler først og fremst om lærernes profesjonelle håndverk, og skoleledernes oppfølging av lærernes prestasjoner, ikke om det er 18 eller 20 elever pr. lærer.
Innføring av pedagognormering vil være tilslørende for skolens egentlige hovedutfordring: Å få mer kvalitet ut av de ressursene som allerede brukes i skolen. Vi trenger å utvikle et profesjonsgrunnlag også for lærere som ikke bare anerkjenner verdier, men også ferdigheter. En viktig side av å være profesjonell handler om å kunne stå til ansvar overfor andre profesjonelle. Derfor må vi utvikle prestasjonsfremmende organisasjonskulturer hvor man individuelt og som et kollektiv står til ansvar for resultater og elevenes læring.
De beste utdanningssystemene i verden har ikke kommet dit de er gjennom bemanningsnormer. McKinsey-rapporten «How the world’s most improved school systems keep getting better» (2010) tar for seg de 10 beste utdanningssystemene i verden. Hva er det disse systemene vektlegger? Jo, et profesjonsutviklende fellesskap hvor ambisjonene er satt høyt og profesjonsforventningene er tydelig definert. Ontario i Canada er blant de aller beste. Professor Ben Levin, en av arkitektene bak Ontarios imponerende resultatutvikling, er klar på hva som var den største endringsutfordringen: «changing teaching practice».
KS har forståelse for at pedagognormering kan være et fristende virkemiddel for staten, og at lærerorganisasjonene vil ha flere kollegaer til å dele arbeidet. Vi tror likevel det er mye viktigere å bruke tid og krefter på å støtte kommunene i deres arbeid med å utvikle lærerprofesjonen og dyktige skoleledere, og la kommunene beholde en helt nødvendig handlefrihet for styring og ledelse. Det vil elevene tjene på, og det vil troverdigheten til statens utdanningspolitikk også tjene på.