Å benekte at staten favoriserer kapitalinteressene er naivt. Men det er nesten like dumt å hevde at staten er fullstendig kontrollert av kapitalinteressene.

En av de mer famøse formuleringene i Rødts prinsipprogram er følgende: «Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans, men under kapitalismen er den kontrollert av borgerskapet (overklassen)». Dette er gjerne det som blir trukket frem som det mest autoritære ved Rødts prinsipprogram. Kritikken bommer fullstendig, men det betyr ikke at Rødt har rett heller.

Vi kan begynne med kritikerne: Å benekte at staten i større grad representerer borgerskapets interesser, er lite annet enn å se bort fra fakta. Borgerskapets organisasjoner har mer innflytelse på staten, borgerskapet sitter i domstolene, departementene, er politiske rådgivere og politikere og så videre. Det er rett og slett svært vanskelig å skape seg en politisk karriere dersom du har arbeiderklassebakgrunn. Dette av den grunn at du sannsynligvis ikke får høyere utdanning, men ikke minst har mindre tid til å drive politikk, mindre pengesterke foreldre som kan gi deg støtte mens du driver politikk på frivillig basis, og så videre.

Hvis vi sammenligner Gustav M. Witzøes (Norges rikeste mann, 25 år gammel, arving) innflytelse på det norske samfunnet, med min (23 år gammel, fattig nerd), tror jeg ingen kan benekte hvem som har mest.

Les også: På tide å ta partiet Rødt på alvor

Men dette er bare det vi alle vet. Der borgerskapet, eller mer presist, kapitalinteressene, har den virkelige fordelen, er i hvor avhengig staten som institusjon er av at kapitalinteressene tjenes: I statens strukturelle forutsetninger.

Staten er alltid avhengig av at eiere i selskapene i Norge tjener penger. Det er én enkel grunn til dette. Dersom selskaper ikke tjener penger, flytter de ut. Da mister folk arbeidet sitt, noe som er forferdelig å oppleve, og ofte stemmer de derfor sittende partier ut.

På denne måten kan kapitalen presse staten i kne når den foreslår politikk som vil medføre mindre profitt for eierne (og mer til arbeiderne), som barnehagesektoren gjorde i 2010, eller som næringslivsorganisasjonene gjorde for å stoppe Arbeiderpartiets politikk på 30-tallet.

Les også denne gjestekommentaren: - Det er ikke meningen at kvinner som meg skal få makt

Dette kalles kapitalstreik, og er kapitalens viktigste virkemiddel, men i motsetning til de to nevnte tilfellene er det som oftest ikke noe som skjer på «ondsinnet» vis. Oftere er det bare slik at en bedrift flytter investeringene sine når de kan få bedre profitt annensteds.

Kapitalstreiken er ikke en trussel, men en del av kapitalismens grunnleggende logikk. Den er dermed også et strukturelt hinder for sosialistisk politikk, og en strukturell fordel for borgerskapet.

Likevel betyr ikke det at borgerskapet i praksis er de som styrer staten. Hvordan Rødt kan få seg til å skrive det, når programmet ble vedtatt i 2010, er ganske vanskelig å fatte. Man kan si mye om Gro og Jens, men Einar Gerhardsen var ingen mann av borgerskapet. Det var heller ikke Nygaardsvold. Arbeiderklassen hadde, utvilsomt, kontroll over staten.

Opptatt av debatt? Les også: RBK trenger ikke en ubehøvlet bulldoser

Jeg henger meg opp i dette, ikke for å være en kjedelig pedant, men fordi det har praktiske implikasjoner for den sosialistiske venstresidens politikk.

Dersom man anerkjenner det jeg mener er det korrekte svaret - nemlig at staten er en kapitalistisk stat og at strukturelle hindre derfor står i veien for å føre sosialistisk politikk, men at den likevel kan kontrolleres av arbeiderklassen - så kan man bestemme politikken sin på de premissene.

Da kan man for eksempel begynne å diskutere spørsmålet om hvordan man skal håndtere kapitalstreiken som kommer til å oppstå om vi melder oss ut av EØS, et problem Brexit-bevegelsen strever med nå.

Mer debatt: Ordet vanskeligstilt ga meg assosiasjoner til noe mer. Det var ubehagelig å bli plassert i den kategorien

Og motsatt, dersom man ikke anerkjenner dette, ender man opp med en av to svært problematiske konklusjoner. Den ene tendensen innenfor sosialistiske bevegelser er å si at staten, fordi borgerskapet kontrollerer den, er en institusjon man ikke kan bruke. Denne tendensen er liten, og Rødt er et politisk parti med mål om statsmakt, så jeg lar heller leseren selv tenke seg til hvorfor det er en dårlig idé.

Den andre tendensen er imidlertid å si at en sosialistisk stat ikke lenger er en kapitalistisk stat. Hvis bare sosialistene tar over, kan vi gjøre hva vi vil. Dette er også feil. Som allerede nevnt er det visse strukturelle forutsetninger som ligger til grunn for den moderne stat, disse eksisterte da Gerhardsen satt, og de vil eksistere når sosialister igjen får makta.

Derfor må man hele tiden vurdere på hvilken måte ens politikk skal ta høyde for de strukturelle forutsetningene for staten, men ikke minst, hvordan man kan endre de.

Hør våre kommentatorer og gjest Per Olav Hopsø snakke om nytt Trøndelag, nytt Arbeiderparti og sommerferie

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten