Fordi jeg selv er mannlig prestefrue og bruker tid og krefter på å støtte presten min og barna hennes, har jeg sett en revolusjon på nært hold. For Kirken er ikke som før. Kirken blir i stadig større grad ledet av kvinner.
Kirken er ikke som før. Vårt eget bispedømme er det beste eksemplet på det. Her i Nidaros er det etter søndagens bispevigsling to kvinnelige biskoper – det er ikke veldig lenge siden at det ikke fantes slike i hele verden. Maria Jepsen i Hamburg var historiens aller første i 1992.
Den norske kirkes erkebiskop – som fortsatt kalles «preses» – er kvinne; Helga Haugland Byfuglien. Den nye biskopen i Nidaros er kvinne: Herborg Oline Finnset, og hennes stedfortreder heter Ragnhild Jepsen. Den mektigste personen i forvaltningen er stiftsdirektøren, og hun heter Gunn Karlsaune. Og sjefen over trønderske bedehus, regionleder i Normisjon, heter Inger Brit Rødberg.
Les også: Finnset vigslet til Nidaros-biskop
Hvordan kan dette ha skjedd? Det likner en revolusjon.
I Norge har vi opplevd en kristen, feministisk revolusjon. Men den er underkommunisert, og nesten ikke forsket på. For det er jo vitterlig ikke slik i særlig mange andre land.
I både de katolske og ortodokse kirker er regelen at kun menn ifører seg prestekjoler. Slik er det som regel også hos pinsevenner, karismatikere og frikirkelige verden over - da uten kjole. Sverige, som har så godt som identisk åndelig historie som vi, har riktignok også kvinnelig erkebiskop. Men dette er unntakene. Den kristne tradisjonen verden over sliter fortsatt med å gi kvinner sin rettmessige plass.
Les også: Kvinner på kirketoppen
Norge er på mange måter et unntak. Og det har en årsak.
For å forstå Norge i dag, lønner det seg mange ganger å se tilbake på Hans Nielsen Hauge. Det moderne Norge starter på mange måter med ham. Det gjelder like mye i industri og handel, som i samfunns- og kirkeliv. Og med Hauge kommer et helt nytt syn på både mennesket generelt og kvinner spesielt.
Hauge mente at hvert eneste menneske kunne la seg inspirere av Jesus Kristus, ikke bare prester og øvrighet. I møte med Gud er det ingen forskjeller mellom kvinner og mann, fattig og rik. Og denne tanken om en religiøs allemannsrett hadde god støtte hos Martin Luther, det var nok viktig. Samtidig lot den religiøse frigjøringen seg overføre til andre samfunnsfelt. Kritikk av det religiøse regimet lot seg utvikle til politisk kritikk.
Opptatt av debatt? Les også: Jeg har nesten gitt opp å få meg fast jobb. Er utgått på dato. Ubrukelig
Hans Nielsen Hauge brøt også med tidens syn på kjønnsroller. Som forskningskollega Linda Helen Haukland har dokumentert: Han ikke bare utfordret normene for arbeidsdeling mellom menn og kvinner i samfunnet, men han lot også kvinner drive forkynnelse og ha lederverv i bevegelsen. En hel rekke haugianere ble valgt til riksforsamlingen i 1814 - dog ingen kvinner, det tillot ikke datidens norske demokrati.
I den lille boken «Udøvelser af patriotiske betænkninger» fra 1804 refser Hauge mennene som i vintersesongen på grunn av sin stolthet «sover mer Tid væk en Naturen udfordrer eller driver den hen med Daavenhed, gaar til Naboer, udfiner Laster» istedenfor å hjelpe kvinnene med «at værke til Klæder».
Selv strikket Hauge mye, og lagde altså klær - noe som tidligere kun hadde vært kvinnearbeid.
Mer debatt: Jeg er invitert på jentelunsj, jentetur, jentefrokost - og for meg blir det et steg tilbake
Hauges bevegelse var i første rekke indremisjon i Norge. Men kvinnene sto i spissen også i den første bølgen med ytremisjon. Professor Inger Marie Okkenhaug i Volda har forsket på disse. Hun skriver blant annet om Bodil Biørn som ledet en misjonsorganisasjon kun for kvinner. Hun ser på historien om misjonskvinnene som viktig i et kjønnsforskningsperspektiv, fordi det gjorde det mulig for kvinner å dra ut i verden på egen hånd. Okkenhaug forteller at det å være misjonskvinne ga datidens kvinner helt nye muligheter. Det religiøse kallet var frigjørende. Det gikk ikke an å nekte en kvinne å reise ut i verden hvis hun var kallet av Gud. Misjonsyrket ga kvinner en mulighet til selvrealisering som de ikke hadde ellers. Okkenhaug skriver: «Dette var representanter for ’de nye kvinnene’, utdannede, yrkesaktive og selvstendige, som foretrakk kvinnefellesskapet framfor ekteskap og tradisjonelt familieliv.»
En annen forsker, Inger Hammar, mener kvinne- og kjønnsforskningen i stor grad har vært religionsblinde. Og at andre forskningsområder kanskje også har vært det. Både Okkenhaug, Hammer og vår egen Haukland vil gjøre sitt for å bidra til å fjerne denne blindheten.
All ære til dem for det.
Hør våre kommentatorer og gjest Yngve Brox oppsummere årets valgkamp i podkasten OmAdressert
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter