Det er en kulturell avgrunn mellom det profesjonelle norske kulturlivet og landets fylkespolitikere. Det viser høringsuttalelsene om forslaget til regionreform.
Fri og bevare oss fra fylkeskommunen! Det er reaksjonen fra kulturlivet på rapporten som foreslo nye oppgaver til fylkeskommunen tidligere i år. Landets fylkeskommuner derimot, vil mer enn gjerne, og helst så fort som mulig, overta statlige kulturmidler til spredning i fylkeskommunal regi.
I februar ble rapporten «Regionreformen» presentert på oppdrag fra Kommunal- og fornyingsdepartementet. Kultur var ett av områdene hvor utvalget foreslo dramatisk endring. Med unntak av noen såkalte nasjonale institusjoner, stort sett i Oslo, ble mye av ansvaret for norsk kulturpolitikk foreslått overført fra stat til fylker.
Forslagene framstår mer som et ønske om å gi fylkeskommunen nye oppgaver enn grep begrunnet i kulturpolitikk. Som om spørsmålet ikke er hva fylkeskommunen kan gjøre for kulturen, men hva kulturen kan gjøre for fylkeskommunen.
Det er smått komisk å lese høringssvarene fra kulturinstitusjoner opp mot høringssvarene fra fylkeskommunene. Kulturinstitusjoner landet rundt framhever viktigheten av en statlig forankret kulturpolitikk med et nasjonalt perspektiv. Flere påpeker at dagens modell, hvor både stat og fylke, samt gjerne også kommune bidrar, sikrer kunstnerisk frihet og langsiktig forutsigbarhet.
Av kommuner med høringssvar, påpeker både Trondheim og Bergen at rapporten ikke berører forholdet mellom storbyer og regioner. Flere museer, blant annet Stiklestad Nasjonale Kultursenter, påpeker at rapporten viser svært mangelfull kjennskap til feltet. Direktør for Museene i Sør-Trøndelag, Nina Refseth, skriver at hun frykter at konsekvensene av forslagene «vil kunne setje norsk museumssektor tiår tilbake».
Kulturrådet berøres sterkt av forslagene. Leder Tone Hansen har sammen med nestleder Anne Oterholm levert den skarpeste prinsipielle kritikken mot rapporten. «Det må være kulturlivets beste, og ikke andre politiske hensyn som vektlegges når nye strukturer og løsninger for dette feltet skal utvikles», skriver de og uttrykker bekymring for forholdet mellom politiske og faglige beslutninger og at armlengdes-avstand-prinsippet i kulturpolitikken vil bli svekket.
Flere av høringssvarene fra fylkeskommunene viser at det profesjonelle kulturlivet har gode grunner for skepsis og motstand mot forslagene. Mens flere av svarene fra kulturlivet påpeker at en eventuell omstrukturering må avvente den kommende Kulturmeldingen, skriver de fleste fylkeskommunene at det slett ikke er grunn til å vente på Kulturmeldingen.
Det ser ut som om den/de som har kurset fylkeskommunene i å skrive høringssvar har hatt godt gjennomslag. Påfallende mange bruker de samme uttrykkene og skriver om hvordan fylkeskommunene kan utvikle «samfunnsutviklerrollen på kunst- og kulturfeltet», samt at kultur for barn og unge vil være en viktig del av den «lokale grunnmuren».
Trøndelag fylkeskommune argumenterer litt prinsipielt for at flere regionale institusjoner har nasjonalt ansvar og burde ha statlig finansiering. De legger ikke større vekt på prinsippene enn at de konkluderer med at: «Men forslaget retter opp en skjevhet ved å sidestille alle». Det kan leses som at så lenge Bergen mister sin forskjellsbehandling, er det mindre ille at det får følger i Trøndelag. Den Nationale Scene og Musikkselskapet Harmonien foreslås nemlig flyttet fra nasjonal status til fylkeskommunen. Hordaland fylkeskommune foreslår derimot at de to institusjonene i Bergen bør forbli nasjonale.
Ikke bare institusjoner som kan rammes av fylkeskommunen advarer mot forslaget. Den Norske Opera & Ballett uttrykker bekymring for at «viktige kulturinstitusjoner med det nye forslaget blir en salderingspost i fylkeskommunale budsjetter». Hedmark fylkeskommune antyder alt i høringssvaret at de vil omprioritere, da fylkeskommunalt ansvar kan: «bidra til å styrke institusjoner som ikke har blitt godt nok tilgodesett». Hvilke institusjoner fylkespolitikerne vil gi mer og mindre til, framgår ikke.
Samlet sett viser høringssvarene fra fylkeskommunene at det er god grunn til motstand og skepsis i kulturlivet mot mange av forslagene, særlig når det gjelder de store institusjonene og Kulturrådets rolle. Kommunal og moderniseringsminister Monica Mæland og kulturminister Trine Skei Grande bør selvfølgelig diskutere kulturens rolle i regionreformen, men da først og fremst på kulturens premisser, ikke bare i regionalt og lokalt, men også i nasjonalt perspektiv.