Humlehus og plastposekutt kan være blindspor i miljøkampen, hvis det ikke leder til ny politikk.

Insektene forsvinner, havet fylles med plast, miljøgiftene sniker seg inn i blodet vårt. Daglig får vi dårlige nyheter om hva som skjer når vi tukler med naturen. Mens klimadebatten går på tomgang, har andre viktige miljøsaker også fått oppmerksomhet. Spørsmålet er, hva gjør vi med kunnskapen?

Forleden dag ble jeg skeptisk til mitt vanlige glass med vann fra springen. VG hadde fått Norsk institutt for vannforskning til å undersøke innholdet av mikroplast i drikkevannet i ti norske byer. Nesten alle prøvene inneholdt mikroplast, og Trondheim kom dårligst ut.

Les også: Helgesen lover mer forskning på mikroplast

Ennå er det ikke mulig å si hvor farlig dette er eller hvordan plasten havner i drikkevannet, og fortsatt er vann det sunneste du kan drikke. Uansett er dette enda et eksempel på at vi mennesker ikke vet hva vi holder på med. Rester av plast finnes over alt. Ikke bare i havet og i fisken, men i hele økosystemet – og i kroppen vår.

Derfor bør vi droppe syntetiske klær, velge bort unødig emballasje, være kritisk til kremer og rengjøringsmidler, kjøre mindre bil (dekkslitasje er viktig kilde) og rett og slett la være å kjøpe så mye søppel. Men det er ikke nok.

Egentlig handler plastproblemet mindre om bæreposene våre og mer om dyptgripende økonomiske strukturer. For all del, unngå engangsposer, men posekampanjer er mest en symbolsak og i verste fall et blindspor.

Forskningsdagene: Erstatter plast med planter

Ja, det går med olje til å produsere dem, og noen havner i naturen, men så lenge posene blir brukt til å pakke inn søppel som blir forsvarlig brent, er de ikke det største problemet. I motsetning til mye annen plast, er bæreposer laget av polyetylen (karbon, hydrogen og oksygen) som blir til vanndamp og CO2 ved forbrenning.

Mer av Stein Arne Sæther:

Er det så farlig, sukkes det, vi har da så mye natur

Vår suksess er vår fiasko

I oktober kom den skremmende nyheten om at antall insekter i tyske verneområder er gått ned med hele 75 prosent i løpet av de siste tretti årene. Til daglig tenker vi ikke over hvor avhengige vi er av de «ekle småkrypene», men dette er dramatisk for oss mennesker. Insektene er selve navet i næringskjedene. Insektene bidrar til at vi får mat, de sørger for at vi ikke drukner i dritt, og de er mat for fugler og andre dyr.

Insektdøden henger mest sannsynlig sammen med forurensing, sprøytemidler, klimaendringer og ikke minst det at stadig større områder mister sitt naturlige artsmangfold. Når vi beslaglegger nye arealer til veier, bebyggelse, industri og ensartet jordbruk, reduserer vi naturens evne til å yte sine «usynlige», men livsviktige tjenester, som for eksempel insektenes pollinering av matplanter.

Forsker: - Det er nesten ikke insekter lenger

Derfor er det ikke nok med humlehus i hagen. Det hjelper litt, men hva du og jeg foretar oss, er dessverre ikke avgjørende for å løse de store miljøproblemene. Folkelig engasjement påvirker politikken, men Ola og Kari vil som regel være på etterskudd med kunnskap og i manko på motivasjon. Jeg bidrar gjerne med det lille jeg kan, men jeg vil heller tvinges til fornuft, sammen med alle de andre. På noen områder trengs det upopulære avgjørelser. Før 2004 fantes det en og annen som av ren hensynsfullhet lot være å røyke inne, men det var først med røykeloven det ble utenkelig.

Store globale aktører har tunge økonomiske interesser knyttet til bruk av miljøgifter, plast og olje – ja, til høyt forbruk generelt. Kloke hoder pønsker ut nye stoffer og nye produkter. Økt profitt er drivkraften. Å stole på markedet alene, er sjelden miljøeffektivt. Systemets iboende krav til vekst fører til at naturens mangfold (arter, arealer, råvarer) blir den tapende parten. Vi har ikke råd til dette lenger.

Les også Kjetil Kroksæters kommentar: Åh, som jeg savner kløen av myggstikk!

Du og jeg kan bidra, men det monner lite hvis ikke internasjonale, statlige og lokale myndigheter blir mer offensive. Forbudet mot KFK-gassene (blant annet i kjøleskap) som ødela ozonlaget, er et sjeldent eksempel på at forskere og myndigheter i siste liten klarte å tvinge frem bedre løsninger.

Kunnskap er nøkkelen. Derfor må uavhengig og kvalitetssikret forskning styrkes. Samtidig må det stilles mye strengere krav til produsenter. I tråd med føre var-prinsippet må potensielt farlige produkter dokumenteres, forbys eller begrenses. Først da blir miljøvennlig lønnsomt. Vi trenger politikere som tør ta tøffere grep.

Hvis vi nøyer oss med å droppe plastposer og pusle med humlehuset vårt, skjer det lite.

Hør våre kommentatorer snakke om overgrep, krenkelser, Nobelkomiteen og valgundersøkelsen.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter