60 år med drap, tortur, voldtekt og etnisk rensing. Dette skjer i landet der vanlige folk ikke vil klaske i hjel en mygg.

Selv ikke nobelprisvinner Aung San Suu Kyi klarer å få slutt på de militæres overgrep.

Myanmar er et enormt paradoks. Landet er rikt på ressurser og har et usedvanlig fruktbart klima. Samtidig er fattigdommen grelt synlig. Å reise i Myanmar føles helt trygt, like trygt som å ferdes i Norge. Buddhistene vet ikke hva godt de skal gjøre for en farende fant. Hvordan kan ulike grupper være så ondsinnet mot hverandre?

Les også: Det rare landet med de snille menneskene

Her er avstanden fra paradis til helvete kort. Sentrale områder opplever ro og utvikling. Ufreden foregår langs grensene mot Bangladesh i vest og Thailand og Kina i øst. Avstanden mellom de militære og den vanlige innbygger er en avgrunn.

Overgrepene mot rohingyaene har fått mye oppmerksomhet den senere tiden, og det er ikke uten grunn. Landsbyer er brent, innbyggere skal være voldtatt, drept og fordrevet. Over en halv million har flyktet eller blitt jaget over grensen til Bangladesh.

Hvordan kan nobelprisvinner Aung San Suu Kyi akseptere så grove brudd på menneskerettig-hetene? Jeg bestemte meg for å prøve å forstå, før jeg ville fordømme «the Lady» som det store flertallet av innbyggerne så kjærlig omtaler henne.

De militære må ta det meste av skylden, jeg er fristet til å si all skyld. Da generalene tok makten i 1962 og knuste demokratiet, utviklet de et redselsfullt regime som styrte landet med frykt.

Verst gikk det ut over Karen-folket, og særlig den kristne minoriteten blant dem. Også de opprørske Kachin- og Shan-statene fikk merke generalenes vrede mot oppsetsige stammer som sloss for selvstendighet og mot underkuelse. Nå har uroen blusset opp igjen. Som utlending ble jeg nektet innreise til Shan-byen Hsipaw.

Siden 2010 har FNs menneskerettighetskommisjon og lokale grupper registrert de militæres overgrep. Rapportene tegner et bilde av en brutalitet som hører middelalderen til. I tillegg til «vanlige» overgrep som drap, tortur, nedbrenning av hus og landsbyer, er det rapportert om korsfestelser, mennesker ble brent levende på bålet, gjengvoldtekter, sivile ble jaget ut i minefelt og barn ble tatt til fange for å brukes som soldater.

Hvem er disse lederne som iverksetter slike tiltak mot sine egne? Folk som får makt er i stand til å gjøre hva som helst for å beholde den, er svaret jeg får fra Gebit, guiden som elsker å diskutere politikk med sin utenlandske kunder.

Karen-folk er jaget på flukt over grensen til Thailand der de har levd som statsløse og blitt utnyttet som billig arbeidskraft uten rettigheter av noe slag. Nå har Thailand fått nok og sender dem tilbake. Med dette bakteppet kan vi flytte fokus over til konflikten med rohingyaene. De er innvandrere uten legitimasjon og statsborgerskap. I tillegg tilber de fleste Allah.

Jeg har ennå til gode å møte en innbygger som forsvarer rohingyaene. Folk betrakter dem som illegale innvandrere. Myndighetene velger å omtale dem som bengalere og nekter dem statsborgerskap. Det skal være nærmer to millioner av dem i Myanmar. En konspirasjonsteori går ut på at innvandringen er et ledd i en langsiktig plan fra Bangladesh. Andre beskylder muslimske menn for å voldta buddhistiske kvinner. Under alt ligger frykten for at muslimene blir så mange at de overtar makten.

Noen av disse argumentene kjenner vi fra den norske innvandringsdebatten. Den norske staten tvangssender innvandrere ut av landet, i likhet med Myanmar. Forskjellen ligger i graden av brutalitet.

Jeg vil ikke forsvare Myanmars voldsomme brudd på menneskerettighetene. Brutaliteten mot rohingyaene er på høyde med det Karen-, Shan- og Kachin-stammene er utsatt for. Stammefolkene i øst er borgere av Myanmar.

Ulovlig innvandring er problematisk over alt. Norge skjerpet reglene da noen titusener strømmet inn over grensene i 2015 og 2016. I Myanmar snakker vi om hundretusener ulovlige innvandrere før fremmedfrykten tok overhånd. Før vi kritiserer andre, kan vi se hvordan vi selv behandler sårbare grupper,

De militære står bak ugjerningene mot rohingyaene. Generalene har fortsatt stor makt i Myanmar, og til statsminister Aung San Suu Kyis forsvar skal sies at hun må velge hvilke slag hun tar for ikke å ødelegge et skjørt demokrati i modning.

Daw Suu eller The Lady er landets øverste leder, men mangler reell makt på mange områder. Spørsmålet er om hun ikke tør eller ikke vil ta rohingyaene i forsvar?