UKA ble født av pengemangel og gjøglerglede. I hundre år har målet vært å sikre driften av Studentersamfundet.

Norges største og eldste studenteruke fyller hundre år. Vi hører mange historier om hvordan ting var før, men hvordan utviklet egentlig Baccarat (1917) seg til Ta-De-Du! (2017)?

UKA ble født av pengemangelen og gjøglergleden i Studentersamfundet. I 1913 satte Studentersamfundets Interne Teater (SIT) opp revyen Maxis, et importprodukt fra hovedstadens studentmiljø. To år senere reddet Trondheims finere fruer Samfundets økonomi ved å arrangere en basar. Når vi regner Baccarat som den første studenteruka, skyldtes det studentenes egen innsats. Sammen med byens eldre akademikere inviterte de borgerne til basar på Torvet og revy i Cirkus. UKA styrket studentmiljøet, og ble et viktig skritt på veien mot en ny samfundsbygning.

LES OGSÅ: Tradisjonell, men knivskarp revy

Da studentenes hus «Casa Rossa» stod ferdig i 1929, ble Samfundets utfordring å drifte det. Den store bygningen krevde et høyere aktivitetsnivå enn de gamle lokalene i Cirkus hadde gjort. Samtidig ble UKA profesjonalisert – fra amatøroppsetningene i Cirkus til Storsalens utstyrsrevyer, som også dro på turné til Oslo. Apparatet rundt revyen vokste, men ut over selve forestillingen var underholdningstilbudet beskjedent. Det begrenset seg gjerne til dans, servering og andre små forlystelser.

Okkupasjonsårene markerte et avbrudd for studenterukene, men krigsstudentene kom sterkt tilbake med fredsrevyen Go-a-head (1945). Etterkrigstiden ble en gullalder for UKA, med stor oppmerksomhet fra publikum rundt studentikose påfunn som UKEtog (parade), UKEsender (radiostasjon) og tivoli. Den gryende ungdomskulturen og stadig flere uteksaminerte kandidater fra NTH skapte nå plassmangel i Samfundet. Foreningen slet med å forene unge studenter og eldre akademikere under samme tak. Med de venstreradikale studentenes inntog ble ideen om det åpne akademiske samfunn forlatt, og Samfundet ble primært en forening for unge studenter.

UKA holdt imidlertid de studentikose tradisjonene i hevd, og måtte tåle krass kritikk fra 1970-tallets progressive studenter. Radikale Samfundet-styrer og Dusken-redaksjoner kritiserte UKA for å tjene penger på alkohol og barnslig tøys, og ville heller sette arrangementet i folkets tjeneste. De krevde for eksempel at revyen skulle ha et radikalt politisk budskap. Selv om de progressive aldri lyktes med å politisere UKA, bidro kritikken til en del konstruktive endringer. Med amatørartistene i Sang & spell ble kulturtilbudet større, og SIT utvidet repertoaret med blant annet barneteater.

På 1980-tallet måtte UKA og Samfundet tilpasse seg en ny tid – med sterkere konkurranse på utelivsmarkedet. Studentersamfundet gikk fra å være en frontpolitisk skanse til å bli et utested i økende grad drevet av studenter, mens UKA stod med ett bein i gamle tradisjoner og nølte litt med å plassere det andre. Begrepet «UKA – mer enn revy» omfattet en bred satsing på kulturarrangementer, så som profesjonelle gjesteartister i Storsalen, men programmet minnet gjerne mer om festspill for voksne enn om en festival for studenter. Enkelte var skeptiske til å vanne ut amatørstatusen som hadde kjennetegnet UKA i alle år, men arrangementet kunne åpenbart ikke overleve som et jubileum for «gamlekara» på NTH. Derfor trengtes det en ny satsing.

I løpet av 1990-tallet redefinerte UKA seg selv som «Norges største kulturarrangement», med store konserter i Storsalen og i det nye konsertteltet i Dødens dal. Den ferske kulturseksjonen gjorde etter hvert programslippet til en like stor begivenhet som avdukingen av UKEnavnet. Teaterseksjonen eksperimenterte også med usminkede konsepter, men holdt selvfølgelig fast ved UKErevyen, som forsvarte sin posisjon i møte med fremadstormende uttrykksformer som teatersport og standup. Den sterke kultursatsingen hadde heller ikke vært mulig uten reklameseksjonen, som vendte salget fra mange små annonser til en håndfull store sponsorer.

Etter årtusenskiftet kastet UKA seg på festivalbølgen, og fortsatte å imponere med internasjonalt kjente artister, et variert kulturprogram og solide overskudd. Spørsmålet ble – som alltid – om ikke taket snart var nådd. Voksesmerter, særlig knyttet til publikumsledelse, fikk UKA til å prioritere forbedring av det eksisterende produktet fremfor ytterligere vekst. Som en av de desidert største aktørene i studentbyen Trondheim møtte dessuten festivalen forventninger langt utover den egentlige hensikten, som aldri har vært å fremme kultur eller politiske holdninger, men å sikre Samfundets drift. Ikke desto mindre synes mange nå å oppfatte UKAs hovedoppgave som å lage en banebrytende kulturfestival.

Hvor går UKAs vei videre? Det eneste som er sikkert, er at festivalen vil måtte endre seg, i takt med målgruppen. For hundre år siden var NTH-studentene en liten og utvalgt gruppe i samfunnet. Dagens 36 000 trondheimsstudenter forlanger et langt bredere kulturtilbud.

Siden konkrete forsøk på å forutse fremtiden fort blir tafatte, er det kanskje tryggest å peke ut det som etter hundre år står like sterkt som før, og som antagelig blir like viktig fremover. Et slikt aspekt ved UKA er festivalen som møteplass. Vi møtes på UKA for å more oss, snakke med kjente og kanskje lære noe som verken skolen eller jobben kan tilby. Så lenge UKA legger til rette for slike gode møter mellom gjestene, spiller det muligens mindre rolle hvem som står på scenen akkurat den dagen.

UKA er nemlig ikke hva den var, og det har den heller aldri vært!

Torgeir Bryge Ødegården, forfatter av jubileumsboka UKA i Trondheim 1917-2017