Velkommen inn i et nytt jubileumsår. Nå er det opprørsgenerasjonen som skal minnes, 50 år etter den store oppstandelsen.
Året 1968 ga navn til visse grupper av visse ungdommer i visse deler av verden. De som ble omtalt som sekstiåttere, var radikale studenter ved universiteter i USA og Vest-Europa. De gjorde opprør mot det meste av bestående systemer og verdier, og skapte nesten revolusjonære tilstander i Paris, Berlin, London og flere byer i USA.
LES OGSÅ: I terrorens tid
LES OGSÅ: Politikerne har også et kreftvalg
Det startet som protester og demonstrasjoner mot gammeldagse, autoritære og stivnede strukturer ved universitetene. Etter hvert ble protestene utvidet til en generell samfunnskritikk med sosialistisk utgangspunkt. Det som lenge hadde fyrt opp studentenes kamplyst, var USAs krigføring i Vietnam. I USA ble universitetene sentrum i motstanden mot den tragiske krigen.
LES OGSÅ: Det kunne ikke vært så mye bedre
Sekstiåtterne var store ungdomskull som ble født i de gledesfylte årene etter 2. verdenskrig. Mens deres foreldre hadde det travelt med å bygge opp samfunnet etter krigen, skaffe seg gode boliger, biler og andre materielle goder, nøt ungdommene fruktene av den første utdanningsrevolusjonen. De stormet inn på universiteter og høyere læresteder. Gode låne- og stipendordninger gjorde det etter hvert mulig for de fleste samfunnsgruppers barn å skaffe seg høyere utdannelse.
Så skjedde det merkverdige at ungdom som kunne nyte godt av velstandsøkning og optimisme, vendte det etablerte ryggen. Begavede og skolerte studenter tok avstand fra sine foreldres verdier og det samfunnet de hadde skapt, de sluttet seg til sosialistiske idealer og så opp til autoritære og diktatoriske led-ere som Lenin, Stalin og formann Mao. Men våren og sommeren for femti år siden var radikaliseringen bare i sin emning. Maidagene i Paris 1968 fikk i ettertiden et mytisk skjær over seg. Demonstrasjoner ved universitetene utartet til gateslag og masseslagsmål mellom studenter og politi. Flere hundre studenter ble fengslet. Arbeidere fra blant annet bilindustrien, sluttet seg til studentene. På et tidspunkt var seks millioner arbeidere i streik i Frankrike, og mange fryktet at landet skulle havne i en revolusjon.
Les også kronikken: Et klekkeri for nye næringer
Det skjedde ikke, men opprøret i Paris inspirerte til lignende hendelser i andre hovedsteder. Det kom til store opptøyer også i London og Berlin. I Norge ble det aldri store opptøyer, men også her aksjonerte studentene mot organiseringen og innholdet i undervisningen. Etter hvert var det kampen mot det som den gangen ble kalt EEC, eller Fellesmarkedet, som dominerte den politiske aktivismen.
Det var tøffe forhold også på den andre siden av Atlanteren. USAs ulykksalige krigføring i Vietnam møtte økende motstand etter hvert som mediene og hjemkomne soldatveteraner fortalte hva som foregikk der. Avsløringer av massakre og overgrep mot sivilbefolkningen sjokkerte amerikanerne og ga grobunn for store demonstrasjoner, slik den utmerkede serien om Vietnam på nrk.no forteller.
Les også denne kommentaren av Torgeir Anda: Utenfor fellesskapet
P-piller, seksuell frigjøring, kulturell blomstring og kvinnekamp preget også ungdomsopprørernes glanstid. Om det aldri ble noen politisk revolusjon av alle opptøyene våren og sommeren 1968, fikk vi på mange måter en verdimessig revolusjon i mange vestlige samfunn. Kamp mot materialisme, militarisme, mot alle autoriteter i samfunnet preget mange ungdomsmiljøer i årene som fulgte. I flere land, også vårt, ble mange av de verdiene sekstiåtterne sto for, det som i dag ofte kalles politisk korrekte. De velutdannede sekstiåtterne inntok sentrale posisjoner i samfunnslivet, i politikken, skoleverket, offentlige institusjoner. De fikk makt til å definere og sette ideene ut i livet. De ble den nye eliten. Det var ikke den ting en ekte sekstiåtter ikke hadde en mening om eller var imot. I dag er de fleste av dem pensjonister og lever et adskillig mer materialistisk og borgerlig liv enn deres gamle foreldre kunne gjøre. Men de gjør det på sin egen måte, må vite.
Femti år etter 1968 ser vi mange steder biter av et nytt opprør, rettet mot de idealene og verdiene som en gang var opprørske. Mange mener at tretthet av eliten ga grunnlaget for at Donald Trump kunne bli president i USA. I flere land ser vi utslag av tilsvarende tretthet. Hvem savner vel sekstiåtternes evinnelige påståelighet i dag?
I dag er de gamle, de utgjør den fryktede eldrebølgen. Hva med et nytt opprør, nå mot ensomhet og kjedsomhet på sykehjemmet?
siriwahlolsen@gmail.com