Er du for dugnad? Eller imot? Likegyldig? Uansett er du en idiot.
Dugnad er blitt kåret til Norges nasjonalord, sist i TV-programmet «Typisk norsk», og for noen smaker det sterkt av landsfader Gerhardsen. For andre kommer det imidlertid med hint av Harald Eia og Bård Tufte Johansen, som på 90-tallet virket å være de første på fjernsyn til å gjøre narr av oppleste og vedtatte forestillinger i det selvpiskende, traurige, sosialdemokratiske Gnore.
LES PÅ PLUSS: - Uten foreldredugnad hadde vi ikke lyktes
Allerede den gangen virket dugnad som en anakronisme, et fenomen som forekommer i en annen tid enn det reelt kan eksistere, men dugnaden lever - også i 2016. Til irritasjon, glede eller likegyldighet, kan man legge til, og er du i kontakt med én av disse følelsene, er du ganske sikkert en idiot. Slik kan man i hvert fall tolke debatten, som alltid virker å ha et moralsk tilsnitt.
Ditt forhold til dugnad sier liksom noe om hvem du er som menneske. Selv om det sjelden er eksplisitt uttalt, kan man nesten alltid fornemme en karakteristikk eller fordømmelse av motstanderen i bunnen av de fleste krangler om temaet. Dette kan også være en fornemmelse av potensiell fordømmelse, som også kommer til uttrykk når noen forsøker å diskutere på en saklig måte.
Da barnehagepappa Kjetil Sundt for eksempel skrev et innlegg til avisen for å kritisere Trondheim kommune, som har innkalt foreldre til raking og rydding, tok han mer eller mindre bevisst noen forbehold: «Kjære Trondheim kommune. Kjenn ditt ansvar og sørg for at barnehagene ser bra ut til 17. mai, uten å misbruke dugnadsånden til foreldrene», het det i teksten.
Slik sørget han altså for å understreke at det ikke er noe i veien med «dugnadsånden», denne ånden som ligner en metafysisk størrelse, den som ingen kan eller vil argumentere imot, fordi den bare er, og fordi den er god. Når vi stritter imot, må den derfor piskes frem fra dypet av vår sjel, men er det virkelig slik? Selvfølgelig ikke, dugnad er bare kultur, kultur er et produkt av samfunnet, og samfunnet er i endring.
Kan man dermed si høyt at man slett ikke besitter noen dugnadsånd? Nei, ikke lov å si. Heller ikke tidligere Dagens Næringsliv-redaktør Kåre Valebrokk sa vel dette, men han er gjengitt på at fordømmelsen blant de andre barnehageforeldrene var stor da han leide inn noen snekkere i sitt sted til dugnaden.
Valebrokk var ingen sosialist, og kanskje kunne det gått an å trekke en politisk skillelinje i synet på dugnad, der venstreorienterte felleskapssromantikere hegner om denne samarbeidets foretrukne «ta i et tak»-mentalitet, mens individualistiske småborgere foretrekker å male egen flaggstang og skule over hekken. Men også dette blir for enkelt.
Frivilligheten står sterkt på høyresida, veldedige formål skal støttes, doruller skal selges for idrettslaget, matvarer telles på første nyttårsdag og valentinerball besøkes. Samtidig kryr det av selvmotsigere på venstresida, de som gjerne kan argumentere for dugnadens fortreffelighet, men dessverre blir opptatt på jobb når lekeplassen i borettslaget skal oppgraderes.
Er konklusjonen dermed at vi alle er elendige mennesker, som på luthersk vis må piske dugnadsånden inn i våre syndige kropper, år etter år? Det er lett å tro. Men det kan jo hende at dugnad er et hyggelig slaberas også.
Det viktigste er at det er frivillig.