I løpet av de siste elleve månedene har krigen i Ukraina på ulike måter blitt tolket som en episk kamp mellom stat og imperialisme, mellom frihet og tvang.
Det er en kamp mellom demokrati og autoritære styresett, og mellom en verden dominert av innflytelsessfærer og en verden styrt av verdiinspirerte valgallianser. Hver av disse tolkningene fanger opp en viktig faset av konflikten, uten å helt belyse årsakene. Det er liten tvil om at Kreml ikke ser på Ukraina som en legitim stat.
Putin vil styrke det militære samarbeidet med Kina
Putins visjon om å gjenopprette «Russkiy mir» (den russiske verden) dreier seg først og fremst om nødvendigheten av å undertrykke ukrainsk uavhengighet. Samtidig kunne et uavhengig Ukraina ha blitt «tolerert» hvis det ikke hadde hatt «frekkhet» til å omfavne demokrati eller vist ambisjoner om å bli med i EU og NATO.
Det som ofte glipper ubemerket i debattene om årsakene til denne krigen, er de bredere konsekvensene for de andre tidligere sovjetrepublikkene. Faktisk mens verden spent ser på sammenstøtene mellom den russiske og ukrainske militærene, utspiller det seg en mye større kamp om verdier, normer og ideer i Øst-Europa.
Med Putin på avstand vil alle snakke med Xi
I det siste tiåret har et økende antall autoritære regimer fra Midtøsten og Asia gjennomsyret Øst-Europa økonomisk, militært og til og med kulturelt. Kinas flaggskip «Belt and Road Initiative (BRI)» har som mål å utvikle et nettverk av økonomiske korridorer over hele Eurasia, hovedsakelig gjennom omfattende infrastrukturprosjekter.
Beijing har gjort stadige inntog i østeuropeiske markeder: Fra investeringer i høyteknologiske knutepunkter som «Great Stone China-Hviterusslands industripark» til veibyggingsprosjekter i Moldova og «Hualing Special Economic Zone» i Georgia. Kinas voksende fotfeste i Øst-Europa er vanskelig å ignorere. Georgia har allerede blitt den første post-sovjetiske staten som signert en frihandelsavtale med Beijing, mens Moldova fortsetter å forhandle.
Andre autoritære regimer har også vært raske med å trenge inn i regionen: De Forente Arabiske Emirater (UAE) og Saudi-Arabia har blitt innflytelsesrike investorer i eiendom og turisme i Sør-Kaukasus og intensiverer sine handelsforbindelser med Hviterussland.Det er åpenbart at det finnes sterke strategiske grunner for noen østeuropeiske stater til å ønske slike allianser velkommen.
Zelenskyj sier han ikke vil delta på G20-toppmøtet hvis Putin kommer
Etter flere tiår i krig med Aserbajdsjan om den ukjente republikken Nagorno-Karabakh, trenger Armenia allianser utover sitt strategiske forhold til Russland, og det gjør samarbeid med UAE og Iran særlig viktig.
Samtidig tilbyr Kina militær bistand til både Armenia og Aserbajdsjan, etter å ha forsynt Jerevan med fler-utskytningsrakettsystemer i 2013, og angivelig tilbudt å selge Baku sin viktigste kamptank, jagerfly og pansrede personellskip.
En særlig bekymringsfull trend er hvordan autoritære regimer har brukt kulturdiplomati overfor regionen. For eksempel har Qatar systematisk tydd til sport og kulturell utveksling det siste tiåret, og dermed gitt ekstern legitimitet til det hviterussiske regimet til president Lukasjenka. Enda mer problematisk er Kinas forsøk på å fremme kinesisk kultur, språk og ideer.
I Georgia tilbyr Beijing ikke bare omfattende muligheter for utdanningsprogrammer og samarbeid i akademia, men Kina prøver å presse sin ideologi over på de som deltar. Rapporter om kommunistpartiets indoktrineringsforsøk av georgiske studenter på vei til studieutveksling i Kina, har kastet et mistenkelig lys over kinesiskspråklige programmer.
Disse stadig dypere forbindelsene til autoritære regimer har potensial til å påvirke de østeuropeiske statenes demokrati. Sterke bånd til demokratier legger til rette for demokratisering, mens intensive bånd til autoritære regimer - som Kina, Saudi-Arabia, UAE og Qatar - er først og fremst motivert av økonomiske og strategiske faktorer i forholdet til Øst-Europa.
Men selv disse pragmatiske båndene kan ha en negativ innvirkning på demokratisk styring og åpenhet, som for eksempel når utenlandske selskaper bryter lokale arbeids- og miljølover og slipper unna med det. Det er mange andre måter det økende fotavtrykket av autoritære regimer kan undergrave demokratisk endring i Øst-Europa.
For det første reduserer det behovet for bånd til Vesten, og dermed effektiviteten av ethvert forsøk fra aktører som EU, USA eller Norge på å bruke innflytelse i demokratiseringens interesse.
For det andre kommer disse relasjonene uten vestlige forpliktelser, noe som er spesielt tiltalende for hensynsløse regimer som Aserbajdsjan og Hviterussland.
For det tredje, jo mer internasjonalt engasjement med pariaregimer som Lukasjenkas i Hviterussland som finnes, jo mindre effektive er vestlige forsøk på å isolere dem.
Det økende spekteret av autoritær innblanding i regionen, gjør behovet for ekstern demokratistøtte større enn noen gang. Men EU trenger å revurdere sin tilnærming til demokratistøtte i regionen. Sammen med sine «demokratiets venner» som Norge, må EU komme opp med en effektiv strategi for å motvirke den uhyggelige innflytelsen fra autoritære regimer som griper inn i Ukraina og sine naboer. Tiden er nå.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe