Nylig skrev Siv Sandvik i en kommentar i Adresseavisen at det må forskes mer på hvordan hormonbehandling påvirker kjønnsinkongruente barn. Hun er bekymret over en giftig debatt. I samme tekst spør hun seg selv: «Om det var min unge, hva ville jeg gjort? Jeg aner ikke.»

Jeg er forelder til en ung transperson. Jeg kjenner behandlingsfeltet fra flere sider og kan bidra med erfaring.

Den giftige debatten rundt oss nå er delvis drevet av dobbeltkommunikasjon som den fra Olaug Bollestad i Klassekampen 29. april, som flagger omsorg for kjønnsinkongruente barn i det ene øyeblikket og i det neste hevder at transfolk ikke finnes. Derfor vil jeg si dette først:

Transfolk finnes overalt. Noen kjenner du kanskje igjen som synlige samfunnsaktører. Som den engelske dommeren Victoria McCloud eller den belgiske legen og visestatsministeren Petra De Sutter. Eller aktivisten som kjemper for retten til å leve som transperson uten mobbing, trusler og vold. Mange andre legger du neppe merke til. Påstanden «we can always tell» brukes gjerne av grupper med transfiendtlige holdninger for å antyde at transfolk ikke passerer ubemerket. Den er en myte.

Alle har til felles at de en gang var barn. Transfolk har vokst inn i identiteten sin, som en del av normal menneskelig variasjon. De vokser opp med litt andre utfordringer, og det er normalt for voksne å være bekymret for sårbare barn.

Men alle kan hjelpe. I den grad det finnes solid forskning på oppvekst med kjønnsinkongruens, viser den at bekreftende behandling reduserer byrden av psykiske helseproblemer enten barnet det gjelder vokser opp til å bli trans eller ikke.

Vi vet også at kunnskap og aksept i skole og arbeidsliv reduserer byrden av psykisk uhelse hos unge transpersoner, mens forsøk på å ignorere eller «reparere» transbarn til å bli cisbarn gjør skade. Ingen ting av dette er til ulempe for samfunnet eller andre mennesker, det koster bare omtanke.

Den 10. april kom Cass-rapporten som mye av debatten dreier seg om. Rapporten var bestilt av det britiske National Health Service (NHS) og kommer med anbefalinger om helsetilbudet for barn og unge med kjønnsinkongruens.

Både Cass-rapporten og det norske Helsedirektoratet konkluderer med at helsetilbudet i dag er underdimensjonert og trenger et kvalitetsløft. De peker begge på at det haster å etablere lokale tilbud der folk bor, og at behandlingstilbudet må bli mer individuelt tilpasset hver enkel pasient.

I dag står helsetilbudet til barn og unge i en spagat mellom alvorlig og noen ganger akutt risiko for liv og helse på den ene siden, og dårlig tilgjengelighet og langsom kunnskapsutvikling på den andre. Forskning tar tid, og det er langt mellom forskningsstudier som er store nok til å konkludere.

Et av temaene som trenger mer forskning er bivirkninger og langtidseffekter av pubertetsblokkere som noen kjønnsinkongruente barn får. Forfatteren bak Cass-rapporten fant 50 forskningsartikler om blokkere fra forskjellige land. Dessverre fant de at 25 av artiklene var av lav kvalitet, 24 var middels og bare én artikkel hadde høy vitenskapelig kvalitet.

Denne ene, en nederlandsk studie, konkluderte at kjønnsinkongruente barn har dårligere psykisk helse enn andre før de kommer til behandling, men at de får like god eller til og med bedre psykisk helse enn jevnaldrende cisbarn etter behandling med blokkere. Denne studien var imidlertid ikke satt opp for å studere langtidseffekter eller bivirkninger.

Som Siv Sandvik sier, tar mange Cass-rapporten til inntekt for sine egne syn på transfolk. Det er forståelig siden rapporten favner så vidt, og i en polarisert debatt leter man ikke etter nyanser. Hele rapporten ligger åpent på nett, les den gjerne!

Det er ikke tvil om at vi trenger mer kunnskap og et helsetilbud som tar opp i seg kunnskapen etter hvert som den kommer. Men, så vanskelig det enn er å ta inn over seg: Selv om noen typer behandling mangler et solid kunnskapsgrunnlag i dag, så er det ikke dermed et nøytralt valg å ikke behandle. Alternativet til medisiner med bivirkninger kan noen ganger være mye verre.

Innleggsforfatteren er anonym av hensyn til barnet. Adresseavisen kjenner forfatterens identitet.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no