Tidligere i sommer kunne vi lese at Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) hadde evaluert Norges arbeid med å redusere klimagassutslippene. Ifølge rapporten var det olje- og gassindustrien – og landbruket som kom dårligst ut. At den fossile industrien har betydelige utfordringer, kommer neppe som noen overraskelse. Når det gjelder diskusjonen rundt bærekraften i det norske landbruket, mangler den ofte noen viktige perspektiver.
Jakten på klimaverstingene
Drøvtyggerne med sine metanutslipp blir gjerne tildelt rollen som klimaverstinger. Det føles urettferdig. Og ikke så rent sjelden dukker det opp bilder av melkekyr og sau i mediene for å illustrere hvor dårlig det står til med bærekraften i norsk matproduksjon. Som melkebonde er jeg helt avhengig av naturen for å produsere mat, så jeg har ingen problemer med å forstå engasjementet rundt klimadebatten. Derfor velger jeg å tenke at dette engasjementet representerer et mulighetsrom for å fremsnakke jobben vi bønder, og ikke minst beitedyra, gjør over hele landet.
La oss starte med klimaregnskapet. Her står det at norsk landbruk står for ni prosent av de menneskeskapte klimagassutslippene i Norge. Men det er verdt å merke seg at dette tallet er et bruttotall. For når den norske melkekua – eller andre drøvtyggere, napper og beiter i gras og vekster ute på beite, dannes det dype rotsystemer som binder karbon nede i jorda. Hvor mye er ikke forskerne sikre på.
Slik skal kyr på Gåsbakken bli en del av løsningen på klimaproblemet
I Norge har blant annet Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi) og forskere i prosjektet Climate-Land (Statistisk sentralbyrå) argumentert for at bruk av beite kan være et godt klimatiltak. Kua gjør en viktig jobb for miljøet, mens ho beiter og koser seg. Likevel skorter det på midler til forskning på dette området, og oppmerksomheten er større knyttet til potensialet for karbonopptak gjennom skog.
En annen effekt det er krevende å regne på, men som er viktig å snakke om når vi diskuterer beitedyr og klima, er det som kalles albedo. Hva er det, spør du? Jo, det handler om at åpne landarealer, slik som beitemark, reflekterer sol. Dette bidrar igjen til å kjøle ned kloden. I perioder der det ligger snø på disse områdene, kan mellom 60 og 90 prosent av solstrålene bli reflektert. Men selv et grønt og åpent graslandskap kan reflektere mellom 15 og 25 prosent av sola. Til sammenligning kan barskog bare reflektere mellom 5 og 15 prosent av solstrålene (Nibio). Så vårt vakre kulturlandskap kan også ha positive klimaeffekter.
Beitedyra spiller også en viktig rolle for biologisk mangfold. Mange av plantene er knyttet til naturbeitemarker og tidligere slåttemark. Frø blir spredt ved at de fester seg til pelsen på dyra - eller gjennom møkka. Ja, beitedyr er i mange sammenhenger viktig for til dels trua arter og vegetasjonstyper. Miljøet som omgir oss, påvirkes altså av mange faktorer, der beitedyr har flere egenskaper enn å slippe ut metan.
Som bonde gleder jeg meg likevel over at samvirket vårt. Tine, sammen med anerkjente forskningsmiljøer jobber for å redusere utslippene fra drøvtyggerne gjennom bruk av fôrtilsetninger og mer effektiv utnyttelse av norsk gras. Jeg ønsker debatt om bærekraft i norsk landbruk, men en mer romslig og helhetlig debatt. Ikke ensidig fokus på klimagassutslipp.
Også bonden er bekymra for fremtida for kloden vår, og ønsker å gjøre aktive grep på egen gård og i egen produksjon. Norge har tre prosent dyrkbart areal, og det er graset fra nord til sør som legger grunnlaget for dagens selvforsyningsnivå og matproduksjon i Norge. Samtidig er altså utnyttelse av beitearealer viktig for lagring av karbon i jord, albedo og biologisk mangfold. I et levende og bærekraftig Norge har beitedyra våre en naturlig plass!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe