Det er ingen tvil om at digitalisering har gjort Norge i fremste rekke når det gjelder effektivisering av privat og offentlig tjenesteyting. Men til hvilken pris for mange eldre, ikke funksjonsfriske og for dem som ikke har engelsk eller norsk som morsmål?
Ikke alle er fortrolige med å bruke et tastatur for i beste fall å komme i kontakt med noe annet enn en robot i andre enden. Verstingene etter mine egne erfaringer er Telenor, banker, forsikringsselskaper og andre som har finansiering som hovedbeskjeftigelse. Landsomfattende selskaper ser ut til å være enda verre enn de små. Det virker som at mange av de ansatte er menn (og noen få damer) mellom 25 og 40 som er vant med alle slags digitale dippedutter og tar det for gitt – uten å reflektere over det – at alle er likedan. Men fordelen med det private næringsliv er at det er ofte mulig å skifte leverandør slik at det går an å snakke med et menneske, i beste fall ansikt til ansikt, og i hvert fall i telefonen – ofte etter å ha tastet både en, to og tre. Et paradoks er det at etter at byen la ned sitt analoge turistkontor, blir turister som ønsker å være turist i byen, henvist til en skjerm på Trondheim Torg eller Sirkus Shopping, hvis det har vært så heldige å ha funnet ut av det via Internett.
Blir det sengeplass til bestemor?
Men når det gjelder offentlige etater som AtB, Helfo, NAV og Skatteetaten, er det ikke mulig å bytte til noen andre. Selv om skatteetaten har et stort kontor i Trondheim, er det (nesten) umulig å få audiens uten å bestille time digitalt. Og hvis man ikke passer inn i de forhåndsdefinerte kategoriene, kan man ligge tynt an. Jeg håper det er lenge til at du må være digital for å komme på sykehus og helse- og velferdssenter.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe