Mens jeg skriver dette, svelger jeg en kvalmende følelse av i-landsproblem. Buhu, jeg har så mye å gjøre og jeg elsker alt jeg gjør, cry me a river.

Glitterkjolen er vasket og hengt bakerst i skapet. Det er første fredag i 2023. Her i huset tok vi julepynten ned 1. januar, og tradisjon tro har jeg gått til innkjøp av en ny almanakk. Det er flere år siden jeg la merke til at hjernen ikke har den samme kapasiteten til å holde orden på alle de mentale post-it-lappene. Limet løsner og de holder seg ikke oppe. Hvert år har jeg derfor en overdreven tro på at en ny almanakk er det det som skal til for at jeg skal bli et bedre og mer effektivt menneske. For meg, som er dronning av dobbeltbooking, må jo almanakken være løsningen.

Som så mange andre forplikter jeg meg jevnlig til flere prosjekter, jeg sier ja til oppdrag og henvendelser over en lav sko. Privilegert som jeg er elsker jeg jobben min. Jeg er tross alt født inn i generasjon «finn din lidenskap». Til og med jeg som kom fra krig og var flyktning i tenårene har hatt muligheten til å realisere meg selv gjennom jobben. I dag brenner jeg for jobben min, men kjenner stadig en frykt for å brenne opp i heten av den. Av og til lurer jeg på om min frykt for avvisning, for å takke nei til tilbud, min dårlige organisasjonsevne og ikke minst frykt for å svikte andre rundt meg, gjør at jeg ender med sprengt kalender og harehjerte?

Azra Halilovic mener at 2023 bør bli året for «Quiet quitting». Foto: Privat

I det jeg skriver dette svelger jeg en kvalmende følelse av i-landsproblem. Det er jo selvsentrert og på grensen til selvskryt, egentlig. Buhu jeg har så mye å gjøre og jeg elsker alt jeg gjør – cry me a river. Så kom jeg til å tenke på en artikkel jeg leste i New Yorker nylig, om «Quiet quitting». Begrepet ble kjent via sosiale medier da en ingeniør i 20-årene, Zaid Khan, la ut en video på TikTok der han snakket om hvordan han slutter «å gi alt» på jobb. Han går på med en ny innstilling, jobben er ikke livet. Begrepet ble raskt populært og i fjor ble «Quite quitting» kåret til årets ord i Storbritannia og Australia. I en slags stille protest velger unge mennesker å gjøre et minimum av det som kreves i jobben. Ikke legge inn mer energi enn det som er absolutt nødvendig. Ikke uventet kom det reaksjoner. Denne holdningen vekker uro hos andre. Frykten er at en slik tankegang vil skape ubalanse på arbeidsplassen og skjev arbeidsfordeling. Det kan jeg forstå. På den andre siden må jeg innrømme at jeg blir tiltrukket av tanken om et tydeligere skille mellom selvverdet, det en selv er, og jobben en gjør. Kanskje denne tankegangen kan få flere av oss å roe litt ned? Vi leser stadig om mennesker som slutter i jobbene sine på grunn av tidsklemma og stress. Jobber de ellers elsker, og er gode til. Balansen mellom jobb og privatliv blir vanskeligere når jobben nærmest blir en integrert del av en selv. I høst kunne vi lese om at Une Bastholm trakk seg som partileder for MDG fordi det rett og slett ikke gikk rundt.

Jeg er av den tro at både natur, dyr, mennesker og ikke minst fremtiden trenger at vi roer ned på alle plan. Ikke for å bli mer selvsentrert, men for å komme i kontakt med respekten for hverandre og oss selv. For hvem av oss kan kjenne medfølelse og respekt når det koker i toppen, vi er slitne, føler oss utilstrekkelige og for hundrede gang har glemt enda et møte eller en avtale og blir kvalt av skyld og frykt? Det er jo så vidt en husker hvordan en skal puste. Og så er vi er så glad i jobbene våre. Men kanskje, bare kanskje, finnes vi et sted uten jobben også? Om jeg skal være ærlig med meg selv er det et ego-boost å sjonglere flere oppgaver samtidig, løpe fra møte til møte, føle meg viktig og flink. Men på lang sikt ser ikke jeg denne boosten som et gram bærekraftig for noe eller noen. Jeg vet ikke engang om det er mulig å roe ned i dette arbeidslivet. Ofte kan det ser ut som en kapitalistisk systemfeil som ikke kan løses bare ved at jeg på en måte melder meg ut av det ved å gjøre mindre. Eller? Her jeg sitter er almanakken min fortsatt ny, blank og full av muligheter for meg til å faktisk gjøre mindre. For det er akkurat det jeg skal bruke den til. En hjelp til å begrense meg, ikke til å organisere plass til enda mer arbeid. Kanskje den faktisk kan hjelpe meg å bli et bedre, roligere, menneske? La 2023 bli året for «Quiet quitters».

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!