Jeg skulle følge tre lokale ungdommer, men planene endret seg da jeg plutselig sto midt i en liten humanitær krise.
På dagtid var campen i Paris fylt av smil og latter, og nesten hver kveld møttes de som bodde der for å danse. Ofte danset de Attan, Afghanistans nasjonaldans, hvor de snurret og klappet synkronisert i sirkler. Historisk sett ble dansen brukt av pashtunere for å vise fellesskap, i moderne tid danses den under bryllup og fest. Det at de møttes for å dele historier, le og danse Attan til tross for omstendighetene, viste en enorm styrke i mine øyne. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var motstandsdyktigheten og holdningen til de afghanske asylsøkerne i campen.
Jeg heter Sebastian, er 20 år og er fra Trondheim. Fra august i fjor skulle jeg utføre et fotoprosjekt hvor jeg skulle følge tre lokale ungdommer i Paris. Men, planen endret seg da jeg plutselig befant meg i en liten humanitær krise. Å fortelle denne historien, og historiene til dem som levde den, ble med ett mye viktigere enn mitt planlagte prosjekt.
«La Chapelle» i Paris er ikke den første leiren av sitt slag, og den blir neppe den siste. Det var en flyktningcamp i en storby som besto nesten utelukkende av hjemløse afghanske asylsøkere. De hadde flyktet fra det brutale Talibanregimet som herjet i hjemlandet, og nå søkte de asyl i Paris. Men, på grunn av en dysfunksjonell og treg asylstøtte, hadde de endt opp på gaten. Midt i Paris. Slik oppsto «La Chapelle». Her hadde 400 afghanske asylsøkere i 20-årene samlet seg for å vente på behandling av søknadene sine. «La Chapelle» lå i et underlig knutepunkt av trafikk. Den befant seg noen hundre meter fra Gare du Nord, en av Europas største jernbanestasjoner, og togene passerte rett under campen. På hver side var det trafikkerte veier. Samtidig tordnet en metro over campen med jevne mellomrom. Trafikken betydde at tusenvis av mennesker passerte hver dag uten å ense menneskene som bodde der.
Bevisst eller ubevisst ble «La Chapelle» ignorert. Hverdagen i den urbane campen var preget av trafikkstøy og lite hvile. Mat ble i hovedsak gitt av lokale humanitære organisasjoner, og skabb var utbredt ettersom folk sov tett. De som ikke hadde telt eller soveposer samlet seg under tepper, og noen hadde kun papplater å sove på. Blant trafikkstøy, metro, skabb og lite mat var det lite menneskeverd å finne i myndighetenes behandling av de afghanske asylsøkerne. Likevel var «La Chapelle» et viktig samlingspunkt. Det var et samlingspunkt hvor mennesker kunne dele historier, tepper og mat. Samlingene under brua ga trygghet og fellesskap, og dansingen av Attan var et bevis på det.
Samlingspunktet gjorde også jobben enklere for humanitære organisasjoner som kunne hjelpe mange på samme sted. Så lenge det varte. Politiet sørger for at leirer som denne har kort levetid. De utfører tvungne evakueringer hvor campene tømmes for folk. Hjullastere og gravemaskiner fjerner deretter alt av telt, madrasser og improviserte hus. Formålet er at folket i campene skal sendes med busser til midlertidige asylsenter, men det er aldri plass til alle. De som ikke får plass, står dermed i samme situasjon som før en evakuering, men uten teltene, teppene og tryggheten fra den gamle campen. Det kan være livsfarlig når vinteren ruller inn.
Fotoprosjektet er nå blitt en utstilling med navnet «NIMBY» på kultursenteret ISAK i Trondheim. Den utforsker livet i «La Chapelle» fra oktober til desember 2022. Bildene følger hverdagen til de 400 afghanske asylsøkerne som bodde der, samt deres møter med voldelig politi, dårlig vær og generøse frivillige. Utstillingen viser en brutal hverdag, men også fellesskap og håp. Fotografen Antoine Minjoz jobbet som hjelpearbeider i campen. Vi fant tonen, og vi diskuterte hvordan fremstillingen av flyktninger i media gir dem stempelet «flyktning». Vi kom fram til at vi ville gi makten i narrativet tilbake til de som var på flukt. Så da jeg og Antoine tok portretter av folk som bodde i campene, gjorde vi det utenfor konteksten av campen. Portrettene skulle representere individene, og hvordan de ville bli fremstilt. Vi printet ut to kopier av hvert portrett, og ga de tilbake til de vi tok bilder av. Det ene bildet fikk vi tilbake med en historie skrevet i pashto, dari eller engelsk håndskrift.
Samlingen av portrettene med de håndskrevne historiene kalte vi « Portraits of Exile». Historiene ble oversatt av Sonia Ahmadi og Seyed Jamil Naser, og samlingen er en del av utstillingen på ISAK. «NIMBY» gir et overblikk over hverdagen til de afghanske asylsøkerne i Paris, og «Portraits of Exile» knytter det opp med individene som lever den. Målet med utstillingen er at den gir et personlig bilde av flyktningkrisen i Europa, og at den viser hvordan virkeligheten er for afghanske asylsøkere som ikke får bruke et ukrainsk fripass. For selv om den nye europeiske solidariteten har vært fantastisk å se, så er det kun de ukrainske flyktningene som får nyte den. Hverdagen som flyktning eller asylsøker er helt annerledes for afghanske som ikke møter samme solidaritet. Og det er viktig at vi ikke glemmer dem heller.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Ungdomspolitiker: – Slike som meg blir hetset mest
Uten BPA hadde ikke hverdagen gått rundt