«Knuste busskur, tagging på offentlige bygg og hærverk er ikke ukjente fenomen. Men når man velger og stjele en funksjonshemmeds fremkomstmiddel?» skriver Katrine Engedal i dette debattinnlegget.
Hvor svikter det i samfunnet når rullestolbrukere opplever å få frastjålet fremkomstmidlet sitt?
Vi leste om det i tirsdagens utgave av Adressa. For andre gang på en måned opplevde Kristoffer Melhus (18), som er avhengig av permobilen sin, å finne den stjålet. Første gang var den ramponert og ødelagt for store verdier.
Hva er det med ungdom som velger å stjele, ramponere og ødelegge? Knuste busskur, tagging på offentlige bygg og hærverk er ikke ukjente fenomen. Men når man velger og stjele en funksjonshemmeds fremkomstmiddel? Hvis ikke ungdommene våre skjønner konsekvensen av å stjele en rullestol, hvor mye skjønner de da?
Les også: Kristoffer ble frastjålet rullestol for andre gang på én måned
Empati modnes
Kanskje kan vi ikke regne med at barn og unge skjønner utfordringer de selv ikke har. Empati modnes med alderen. Men det er også snakk om folkeskikk. Og det må læres. Akkurat som de må lære den lille gangetabellen, Maslows behovshierarki og hvilken funksjon gjær har i brøddeig. Det kreves ikke veldig mye.
Men bevisstgjøring og innsats hjemmefra. Det hører faktisk med foreldrerollen. Eller kan vi regne med at de lærer medmenneskelighet på FIFA 18, Fortnigh eller MindCraft? Jeg er ikke overbevist om det. Vi lærer barna våre å vise respekt for andres legning, religion og kultur. Vi leser om det i avisa, ser film om det og hører debattprogrammer om det. Før lærte vi barna å respektere funksjonshemmede.
Men de siste årene har denne gruppen kanskje kommet i skyggen av kampen for homofiles rettigheter, mobbing i skolen og fremmedkulturell diskriminering. De funksjonshemmede er blitt mindre synlige i debatten.
Opptatt av debatt? Les også: Jeg sto og holdt rundt ei jente, da flere menn stilte seg rundt oss og begynte å filme oss
Skjønner de ikke?
Skjønner ikke ungdommen når de ser en forlatt rullestol på en bussholdeplass at noen faktisk eier denne? Sannsynligheten er større for at vedkommende som eide rullestolen har tatt bussen enn at han mirakuløst er blitt helbredet, reist seg og gått. Burde man ikke heller måket bort snøen rundt rullestolen? Det ville antakelig gitt større tilfredsstillelse enn å stjele den.
Samfunnet vårt er blitt velsmurt. Det finnes en etat for alt. Nav, hjelpemiddelsentralen og hjemmesykepleien tar seg av de trengende. Like fullt er det enkeltmenneskers vennlighet eller mangel på denne som setter standard for trivsel, trygghet og hverdagslykke. Vi er også våre barns forbilder. Om vi skal lære våre barn medmenneskelighet så må vi selv være et medmenneske.
Nylig traff jeg elever fra Huseby skole som fortalte at de var utplassert i barnehager, aldershjem og sykehjem i en periode på 9. trinn gjennom temaet «Omsorg for andre». Så fantastisk, tenkte jeg. Det er altså håp! Likevel må vi ikke glemme den viktige samtalen vi foreldre må ta over fiskekakene i det daglige. Om det å tilby en hjelpende hånd, vise forståelse for folk i en utfordrende hverdag og hjelpe hvis det trengs. Og ikke stjele folks rullestoler!
Mer debatt: AtB har økt bussprisen for pensjonister med 75 prosent på få år
Ikke gå i fella
Vi må ikke gå i den fella å overlate oppdragelsen til skolen og idrettslaget. Selv om hverdagen er hektisk så er det foreldrenes ansvar å legge til rette for gode samtaler der viktige tema tas opp. Ungdommen har ofte tid til å spille dataspill i timevis. Da er det også muligheter for foreldre å være sitt ansvar bevisst og skape en arena på hjemmebane hvor viktige ting tas opp og diskuteres.
Hva med å «leke blind» med bind for øynene en kveld. Eller døv. Der en i familien med ørepropper får kjenne på det å være utenfor de hørendes verden en hel kveld. Kanskje bør man sammen med barna se TV-program som «Ingen grenser» og «Mitt lille land». Å få innblikk i andre menneskers livskamp kan bidra til å utvide horisonten pittelitt for dem som skal forvalte dette landet etter oss.
Foreldrene har ansvaret for å lære barna folkeskikk. Saken på Malvik har lagt lista lavt for hva vi kanskje må snakke med barna våre om. I ettermiddag skal jeg ta den vanskelige samtalen med mine barn om viktigheten av å ikke stjele andre folks rullestol, høreapparat eller førerhund. Ja, det er komisk. Men også tragisk om ungdommen vår er der.
Hør våre kommentatorer snakke om Ap i trøbbel, høyt spill i rådhuset, Utøya-filmen og norsk humor
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
