Klæbu sentrum ser ut som en parkeringsplass. Kan stedet blomstre når bygda blir en del av storbyen?

Folk i Klæbu, som pendler mest i hele Norge, har forventninger til kommunesammenslåingen med Trondheim. Over 67 prosent av dem stemte ja til sammenslåing, og overgangen fra selvstendig kommune til en bydel i storbyen ser ut til å gå glatt.

Hva slags tettsted er det som skal innlemmes i Trondheim om 629 dager? En vfanlig tirsdag ettermiddag i april gjorde jeg som svært mange andre. Jeg kjørte bil fra Trondheim sentrum til Klæbu. Jeg kjørte E6 og ble stående bom fast på Heimdalsmyra. Jeg kjørte på en støvete fylkesvei 704, der det foregår veiarbeid, og parkerte nedenfor Klæbu kulturhus. Jeg var kanskje ekstra uheldig med trafikken og brukte nesten 50 minutter.

Jeg gikk opp til kulturhuset og kikket utover et typisk norsk bygdesentrum. Jeg så den store parkeringsplassen, de to, tre butikkene, bensinstasjonen og rådhuset i bakgrunnen.

Mange i Klæbu håper stedet vil få et oppsving. I god tid sammenslåingen ved nyttår i 2020 har politikerne i fellesnemda for Trondheim og Klæbu bestemt at det skal bygges 60 sykehjemsplasser og inntil 50 omsorgsleiligheter i bygda. En del av omsorgsleilighetene kan bli bygd i rådhuset, som snart blir tomt.

Prosjektet betyr flere arbeidsplasser og mer aktivitet i sentrum. Det trengs, for i dag er stedet nokså stusslig. Spørsmålet er om økt aktivitet også vil føre til at sentrum etter hvert vil fungere som et møtested for de drøyt 3000 som bor på tettstedet.

Klæbu sliter med et sentrum som er temmelig likt det du finner i en rekke andre norske bygder. I korthet kan slike tettsteder beskrives på denne måten: Ved fylkesveien ligger en stor parkeringsplass. Den er omkranset av et par butikker, kanskje et apotek og et kontorbygg eller to. Bygningene kan være reist på 70- og 80-tallet, og de er like grå som asfalten på parkeringsplassen.

I slike bygdesentra stopper folk etter jobb for å kjøpe melk, brød og middag før de drar hjem til familien. Mens de handler, veksler de et par ord med naboen som står ved kjøledisken og vurderer om han skal ha pølse eller fiskekaker til middag.

De bærer matvarene inn i bilen og kjører hjem. De bruker ikke mer tid i sentrum enn nødvendig. Antakelig tenker de ikke på bygdesenteret som et sentrum i det hele tatt, men som stedet der butikken ligger. Et sted man må innom, men ikke vil bruke for mye tid på.

Det er ikke klæbyggens feil at det er blitt slik, det er norsk samfunnsutvikling som har gjort bygdesentraene til gigantiske parkeringsplasser der du nesten føler deg tvunget til å kjøre bil.

I Klæbu kjører de mer bil enn de fleste andre steder, for mens stedet ellers er ganske anonymt, ligger de på Norgestoppen på ett felt: Ingen annen kommune her i landet har en så stor andel pendlere. Over 64 prosent av klæbyggene som er i arbeid, jobber i Trondheim. Noen tar bussen, men de fleste kjører nok bil, over 25 kilometer hver vei, hver eneste dag. Når de endelig kommer tilbake til stedet der de bor, drar de hjem.

Klæbu har riktignok et aktivt foreningsliv, og kulturhuset har betydd mye for lokalmiljøet. Men førsteinntrykket er at Klæbu er en parkeringsplass.

Privatbilismens voldsomme vekst på 60- og 70-tallet førte til en livsstil som blir mer og mer problematisk, men som det er blitt vanskelig å gjøre noe med. Folk bosatte seg ett sted, gjerne i en romslig enebolig med god avstand til naboen, de kjørte ungene på skole et annet sted og arbeidet et tredje sted. I Klæbus tilfelle jobbet mange over to og ei halv mil unna, særlig etter at Hallsetheimen, som var en stor institusjon for utviklingshemmede, ble nedlagt i 1996.

Skal Klæbu sentrum bli et hyggelig sted å oppholde seg, trengs en kraftig ombygging.

Mange bydeler i Trondheim har det samme problemet som Klæbu. Folk mangler møtesteder i sitt eget nabolag. Klæbu kan få flere fordeler av å skifte status fra bygd til bydel, men veien til sentrum blir like lang som før.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her