Tirsdag velger amerikanerne ny president. Det er deres valg. Ikke vårt.

Fattige, hvite amerikanere vet ikke sitt eget beste. Derfor stemmer de på Donald Trump. De fattige og hvite har gode grunner til å være sinte. Narkotikaepidemier og arbeidsløshet herjer. Men dessverre er fattige, hvite amerikanere veldig dumme. De trenger hjelp, men den kan ikke komme fra Trump.

Denne tonen, lett hoverende (og av undertegnede selvsagt litt overdrevet), finner man igjen i en lang rekke artikler og kommentarer om fenomenet Donald Trump i både norske og internasjonale aviser. Vi som skriver i avisene, har liksom stor forståelse for «vanlige folks» problemer og utfordringer.

Men vi skulle gjerne sett at Bernie Sanders, sosialdemokraten som i USA fremstår som venstreekstrem, sto på stemmeseddelen i stedet for både Trump og Clinton. Det gjør han dessverre ikke. Allerede i mars i år slo kommentator Sven Egil Omdal fast følgende om de fattige, hvite:

«De er ikke onde, men lever under et demografisk og økonomisk press som trigger latente autoritære holdninger. De forstår ikke hva som har revet tryggheten deres i stykker. Hadde de gjort det, ville de stemt på Bernie Sanders». Da er det inderlig godt å vite at vi har en dannet og liberal kommentatorstand som virkelig vet hva fattige, hvite i USA burde forstå og gjøre.

Som kommentator av amerikansk politikk i en norsk avis, sender man vel uansett de fleste analyser rett ut i mørket. Om jeg forakter Donald Trump, hans halvfascistiske politikk, fryktelige kvinnesyn og narsisstiske personlighetstrekk, vil det neppe få mange i Trumps «bakland» til å skifte mening. Og hva vet vel egentlig jeg om hvordan vanlige folk har det i USA?

I helga gjorde Klassekampen nok et forsøk på å fange «baklandet» i en reportasje fra narkorammede Ohio. Vi møter Suzanne Valle (61), som bysser den tre måneder gamle «Baby Ron», et abstinensridd spedbarn hun nettopp har tatt til seg. Delstaten huser rundt 200 000 narkomane. Her døde et menneske av overdose hver tredje time i fjor.

Valle, som også oppdrar sin narkomane lillebrors barn, forteller om hvordan finanskrisen slo føttene under hennes egen trykk- og broderibedrift. Hun forteller om de «virkelig gode dagene, på begynnelsen av 2000-tallet», da hun hadde 27 hester gående på beite.

Når hun mot slutten av reportasjen sier at Trump bør «dra til Washington og rive systemet fra hverandre», tenker jeg: Hvordan kan man med samvittigheten i behold heve seg over det hun sier? Hevde at hun ikke vet sitt eget beste? Det er umulig. I stedet tar jeg meg selv i å være enig.

Systemet må endres, fordi det ikke fungerer. Noe må skje, fordi Suzanne Valle og barna fortjener bedre. Personlig ville jeg ikke ha valgt Trump. Undertegnede er like lite Trump-vennlig som alle andre i den liberale pressen. Hadde jeg vært amerikaner, ville jeg stemt på Hillary.

Men jeg er ikke amerikaner. Dette er ikke mitt valg. Slutningen om at marginaliserte grupper eller «vanlige folk» ikke vet sitt eget beste, er et intellektuelt blindspor. Den type tankegang skaper flere skiller, ikke færre. Den øker avstanden. Suzanne Valle er åpenbart sjef i eget liv, som hun mestrer mot flere odds. Å hevde noe annet må være næret av den samme mangelen på ydmykhet som kommentatorer mener Donald Trump har for presidentembetet.

Som en generell regel bør politikere være i tettere kontakt med folk som har det vanskelig. Og dette gjelder definitivt også for oss som skriver i avisa.