Kirkemøtet vil definere hva det vil si å være en «folkekirke». Men først skal de diskutere om homofile også er folk.

Homofile skal altså få lov til å gifte seg i kirka. Det skjer ikke uten kamp - og heller ikke uten forbehold, skriver Jonas Skybakmoen. Foto: RICHARD SAGEN

Ved inngangen til den største konferansesalen på Scandic Nidelven, hvor 116 delegater fra brorparten av Kristen-Norge er samlet til det som alle kaller et historisk kirkemøte, ligger en rekke fargerike brosjyrer på et bord.

«Når Den norske kirke vil si ja til likekjønnete ekteskap, det som Bibelen sier nei til, så går det som dette. Hele kirken raser sammen», står det på én av dem. Teksten er illustrert med to menn som holder hender over restene av en knust kirkebygning.

Det er dette bordet alle delegatene må passere på vei inn i salen. Der inne vil de i løpet av de nærmeste dagene vedta at kirkelig vigsel for likekjønnede par skal bli en realitet. Homofile skal altså få lov til å gifte seg i kirka. Det skjer ikke uten kamp - og heller ikke uten forbehold, i hvert fall hvis Kirkerådets innstilling blir tatt til følge av forsamlingen.

De fleste av disse forbeholdene er relativt nervøst formulert. Årsaken til denne nervøsiteten ligger i homospørsmålets gjentatte evne til å splitte de kirkekristne i Norge. De klarer ikke å bli enige om hvorvidt homofilt samliv faktisk er ok. Årsaken er at de tolker Bibelen ulikt. Og da tolker de vel også begrepet nestekjærlighet ulikt - som om det ikke helt naturlig (eller gudegitt, for den saks skyld) skulle gjelde mennesker som elsker andre mennesker av samme kjønn.

For utenforstående er det selvsagt et absurd skue. Året er 2016. Og her samles innvalgte delegater til et kirkemøte hvis fremste oppgave er å definere hva som virkelig menes med en folkekirke etter at staten nå tar sin hatt og sier «lykke til, vi lover å sende penger». Dette skjer i en tid når dåpstallene faller. Når medlemstallene faller. Og når folk i mindre grad enn før er interessert i å oppsøke et kirkerom.

Det var aksjonslisten Åpen folkekirke som virkelig kuppet kirkevalget i fjor høst. De sikret seg plasser i menighetsråd og bispedømmeråd. Lista ble etablert nettopp for at kirkelig vigsel av likekjønnede skulle bli en realitet. Men med sine 42 delegater har ikke Åpen folkekirke rent flertall i Kirkemøtet. Det er heller ikke gitt hvordan disse kandidatene vil stemme i spørsmål som ikke berører homoekteskap i kirka.

I klartekst åpner dette for kompromisser, selv om undersøkelser utført av avisen Vårt Land viser at 59 prosent av delegatene vil gå inn for homoekteskap. Kirkerådets anbefalte vedtak i saken forsøker derfor å inkorporere de fleste syn, bibeltolkninger og forbehold:

De vil at Kirkemøtet skal erkjenne at de i spørsmålet om homofilt samliv ikke klarer å bli enige. «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan gis rom og komme til uttrykk i kirkens praksis», heter det. I tillegg foreslår Kirkerådet innføringen av en slags reservasjonsrett: Prester skal nemlig ha frihet til å velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par.

På vei ut fra salen hvor det omstridte vedtaket fattes, vil delegatene få et stort banner rett i synsfeltet: «Har dere ikke lest at han som skapte menneskene, skapte dem til mann og kvinne», står det der. Som for å minne dem om at det faktisk finnes visse grenser for nestekjærligheten, også innad i den nye, moderne, statsløse folkekirka.