Tomas Moe Skjølsvold

Klimaomstillingen var vanskelig nok før Russlands invasjon av Ukraina, før energikrisen i Europa og før kraftpriskrisen her hjemme. Hva nå?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

«Krisen» som fenomen har blitt definerende for vår tid, i hverdagen, politikken og næringslivet. Vi har lenge levd med klima- og naturkrise og nå nylig pandemi. Spaltekilometer er skrevet om forholdet mellom krig og energikrise samtidig som økonomien er på vei nedover. Hva gjør kriselogikken med samfunnets evne til å omstille seg i mer natur- og klimavennlig retning?

Det finnes ulike forståelser av hvordan kriser påvirker samfunnsutviklingen. Innenfor innovasjonsstudier er det vært vanlig å se på kriser som en form for kreativt mulighetsvindu. Krisens effekt forstås som todelt. På den ene siden svekker krisen eksisterende samfunnsstrukturer og etablerte handlemåter. På den andre siden åpner den for kreativ nytenking som en respons på dette.

Når eksisterende samfunnsorden svekkes, kombinert med at innsatsen for å finne alternativer skrus opp, øker sannsynligheten for at ny teknologi og prinsipper for samfunnsorganisering får fotfeste. Kroneksemplet er oljekrisen på 1970-tallet. Den flagges gjerne som en viktig kime til globale industrier som vindkraft, bioenergi og elbil samt en gryende innsats for nye former for internasjonalt samarbeid og politisk organisering.

For andre peker krisene mer i retning av behovet for en unntakstilstand. En unntakstilstand innebærer at man midlertidig gir slipp på de dragkampene som hører med i et ordinært demokrati, for å gi forrang til tiltak som for eksempel bremser en pandemi, eller stagger klimaendringer. I en tid hvor mange aktører er frustrerte over at klimakutt går i snegletempo, er unntakstilstanden en fristende mulighet. En utfordring med unntakstilstandssporet er imidlertid at det er sårbart for misbruk av aktører som vil gjøre sin egen interesse til den udiskutable kuren for problemet. I slike situasjoner kan unntakstilstanden bli en unnskyldning for å hamre gjennom politikk og praksis som ellers ville være umulig.

Et viktig bidrag for å møte klimakrisen er økt produksjon av fornybar energi. Vindkraft på land og til havs er gode eksempler. Russlands invasjon av Ukraina kombinert med kutt i gassleveransene til Europa har gjort behovet for mer kraftproduksjon i Europa tydeligere. Norge kan og bør bidra. Samtidig har vindkraft, særlig den som bygges på land, et alvorlig legitimitetsproblem. Det er forankret i en opplevelse av demokratisk underskudd i form av manglende muligheter til å påvirke prosjekter, prosjektenes eierskapsmodeller, bruk av sårbar natur og konflikter med eksisterende næringer.

Dette er vanskelige og reelle problemstillinger, som også har det til felles at å løse dem krever et solid og tverrfaglig kunnskapsgrunnlag, politisk kompromissvilje og evne bred involvering og legitimeringsarbeid på tvers av sektorer og samfunnsfelt. Dette har feilet i arbeidet med vindkraft på land. Når en mulig satsing til havs frem mot 2040 er på trappene, er det derfor god grunn til å tenke seg grundig om.

For noen er dagens krisesituasjoner en anledning til å mobilisere unntakstilstandsmetaforen på vegne av havvind og annen fornybar energiproduksjon. I denne situasjonen, hevdes det, er den norske tradisjonen for inkluderende prosesser og grundige vurderinger en barriere for hurtig utbygging. Dagens situasjon, hevdes det, er så prekær at vi må brette opp ermene, knuse noen egg og bygge ut det vi makter.

Heldigvis peker de politiske signalene i en annen retning. Når vindkraft til havs skal bygges ut, sier regjeringen at det skal ligge grundige miljømessige- og samfunnsmessige vurderinger til grunn. Disse vurderingene skal gjøres av uavhengige aktører, og det skal legges vekt på at lokalsamfunn også får tydelige gevinster av utbyggingene og at sameksistens med eksisterende næring sikres.

Dette er lovende takter, men samtidig er det foreløpig uklart hva som ligger i disse begrepene, hvordan de skal operasjonaliseres og hvordan prosjektene skal måles på om de for eksempel bidrar til en rettferdig, legitim og naturvennlig omstilling. På den ene siden er dette utfordrende, og det betyr ganske riktig at arbeidet blir krevende. På den andre siden betyr dette at vi har en gyllen anledning til å tenke nytt om hvordan vi kan og bør organisere demokratiske og legitime prosesser som også tar innover seg at vi har behov for å handle kjapt.

For å få dette til trengs imidlertid kunnskap. Foreløpig fokuserer regjeringen på å kartlegge havbunnen med tanke på fremtidig havvindutbygging. Basert på innsiktene fra vindkraft på land haster det like mye å kartlegge hvilke samfunns- og naturinteresser langs kysten som vil påvirkes av en storstilt utbygging frem mot 2040, og allerede nå begynne å berede grunnen for hvordan disse på en troverdig måte kan påvirke og få utbytte av en eventuell utbygging.

I beste fall kan krisen bli en katalysator for en sosial, politisk, økonomisk og teknologisk transformasjon forankret i natur- og samfunnsvitenskapelig innsikt med demokratisk legitimitet. I verste fall kan den gi oss en unntakstilstand, hvor altfor snevre interesser legger premissene for en samfunnsutvikling som fort kan koste mer enn den smaker.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe