Det har i årevis vært en slags saying her i huset, at «vi må dra til Cuba før Castro dør». For noen uker siden ble det endelig Cuba-tur, og vi nådde det akkurat, for i forrige uke døde den gamle revolusjonskjempen, 90 år gammel.

Det er mange med meg som får spesielle følelser og bilder når vi tenker på Cuba. Øya som i snart 60 år har levd nokså isolert fra omverdenen, med sitt helt særegne politiske system ledet av Fidel Castro og hans lillebror Raul. Det er ikke rart at man blir fascinert av noe slikt, og det var veldig spennende å få et bitte lite innblikk i samfunnet, som nå får utfordret sin eksistens etter at «faderen» er død.

Cuba er et land man gjerne har mange tanker om før man drar dit. Én ting er deres kommunistiske styre og den ikoniske Castro. Noe annet er alle fargene, de gamle bilene og salsamusikken. Og ikke minst alle de gode drinkene som stammer fra Cubas glansdager; Mohito, Daiquiri, Cuba libre. Vi ser også for oss bohemen og forfatteren Ernest Hemingway, der han sitter i Havana og drikker på sin favorittbar.

Det er noe underlig og lengtende over vår fascinasjon av denne mannen, som fører til at horder av turister valfarter verden rundt til alle barene som påstår at de har hatt forfatteren som stamgjest. Mange reflekterer nok ikke over hvorfor de betaler blodpris for å drikke samme drink som han gjorde ved bardisken. En Mohito på Floridita koster det samme som en vanlig cubaner tjener på en uke.

For dette er Cuba av i dag; en økende turisme, med stadig flere oppussede ikoniske hoteller, og en sped begynnelse på en ny turisme som er på vei. Med vestlige priser, der det er som å vinne i lotto å få seg en jobb på et slikt sted. Faktisk betaler mange «kontakter» for å få seg en jobb innen turismen, fordi det å ha mulighet til å møte turister med hard valuta, gir muligheter for ekstrainntekt og tips. Noe som er hardt tiltrengt i et land der 2–300 kroner måneden er en vanlig gjennomsnittslønn.

Ikke noe å leve av for en familie der heller, selv om de lever i et land der helsevesen og skole er gratis, selv om man må bruke «kjente» for å komme frem i helsekøen der også.Vi møtte kelnere som hadde universitetsutdannelse og taxisjåfører som var ingeniører. Det er ikke rart, når man har muligheten til å tjene mange ganger mer ved å serve turistene. Men det er noe trist over samfunnet, og det var tankevekkende å slå av en prat med cubanerne. Det var en generelt avventende stemning, og ingen av dem vi snakket med hadde tro på snarlige reformer eller endringer for folk flest, selv når Fidel gikk bort. Det var en viss mistro til makteliten, når de ser hvordan de selv lever og strever.

Sykehusene mangler utstyr, og en av våre nye bekjente fortalte at Cuba i årenes løp har sendt flere titusener med leger og medisinsk utstyr til Venezuela, i bytte med olje, som landet sårt trenger. En annen fortalte om broren og kona som er psykologer, og tjener 300 kroner hver i måneden. De dro til Ecuador for å arbeide og tjene mer penger i noen måneder, men cubanske myndigheter tok 90 prosent av inntekten i skatt, fortalte vår venn. «Hvor blir disse skattepengene av?», lurte vennen vår på. Man kan skjønne at de lurer på hvordan deres egen elite har det, og om de skjønner hvor hardt den jevne cubaner har det. Uten penger, og uten noe å kjøpe også, for den del. Noen sa sågar at ledelsen brukte USAs boikott som et påskudd, og ikke selv er særlig interessert i en rask endring.

Det rører seg helt sikkert mye under overflaten på denne vakre og fargerike øya. Castro var jo som en far for mange, ikke minst for dem som er så gamle at de har vokst opp med landsfaderen. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Med internett som så vidt har kommet, og flere besøkende, vil det uvilkårlig bli endringer. Spenningen er hvordan, og til hva.

Marerittet, som dessverre kommer til å bli virkelighet, er å finne en McDonalds på en vakker plass midt i Havanna. Jeg er glad jeg rakk dit før det.

kari.l.mogstad@gmail.com