Universitetet gir toppkarakter for å uttrykke enkle tanker på en komplisert måte. Er det mastersyken som har skylda?

«Det som kjennetegner fenomenologien, er nettopp at subjektivitet og fortolkning spiller en avgjørende rolle både på det ontologiske og epistemologiske plan.»

Setningen over er hentet fra en norsk masteroppgave ved Nord universitet. Masteroppgaven har fått mye oppmerksomhet i media på grunn av tekstlikhet. Ulikt mange andre masteroppgaver har den derfor blitt lest av flere enn bare sensor. Vi skal ikke studere aspektet akademisk juks, men konsentrere oss om å analysere denne ene setningen.

Les setningen om igjen: «Det som kjennetegner fenomenologien, er nettopp at subjektivitet og fortolkning spiller en avgjørende rolle både på det ontologiske og epistemologiske plan.» Forstår du den? Ikke det, nei. Det gjør ikke jeg heller, min hjerne slår krøll på seg og sitter tom tilbake etter lesingen. Det gir i seg selv et hint om at setningen gir liten mening.

En nøyere analyse krever ordbøker og en god porsjon tålmodig grubling. «Fenomenologi» er studien av hvordan fenomener oppfattes av mennesker. «Ontologi» er den filosofiske utforskningen av hva som egentlig fins. «Epistemologi» er læren om hvordan vi får ny kunnskap.

Jeg gjør et nytt forsøk på å lese setningen. Den første delen må da bety at studien av menneskelig opplevelser er subjektiv og avhengig av fortolkning. Det fremstår som en selvfølgelighet. Det motsatte ville jo vært absurd. Den andre delen må bety at det gjelder på forskjellig vis, og har noe å gjøre med hva som fins og hvordan vi får kunnskap. Denne delen fremstår like meningsløst selvfølgelig.

Njål Flem Mæland er fastlege og universitetslektor ved NTNU. Foto: Privat

I den grad setningen i det hele tatt har noe innhold kan det sies slik: Vi mennesker opplever ting forskjellig, og det må vi ta hensyn til når vi skal forstå et fenomen. Eller enda enklere, først på latin, for å understreke at dette er noe mennesker har visst lenge: De gustibus non est disputandum (om smak og behag kan man ikke diskutere). På norsk rett og slett: Smaken er som baken. Så enkelt kan det sies.

Er slik språkbruk et kjennetegn ved den norske mastersyken? Det er et sykdomstegn om våre etter hvert ti universiteter ser det som sin oppgave å gi toppkarakter til det å uttrykke enkle tanker på en komplisert måte.

Sykdommen er smittsom – mennesker med mastersyken infiltrerer maktposisjoner i samfunnet. Deres språkbruk skaper kaos og sprer forvirring til en høy kostnad.

Tankene går til Erasmus Montanus, Ludvig Holbergs satire over studenten som var forlest på latin og på argumentasjon. Erasmus gjør med falsk argumentasjon mor Nille om til en sten – og hun tror på det.

Språket i den analyserte setningen fra masteroppgaven har som effekt at leseren føler seg som en idiot. Setningen etterlater en følelse av tomhet og tristhet. Ut over det er det vanskelig å se noe innhold eller funksjon. Men ved nøyere ettersyn: Akademiet avsløres som den egentlige idioten.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!