En dose Hans Børli om dagen gjør livet litt bedre.

Dette året har vært en sann svir på fjesboka. Midt oppe i de mange trivielle opplysninger dukker det hver dag opp et dikt fra Hans Børli, formidlet av ordføreren i dikterens hjemkommune. Diktene står som påler blant annet språklig grums på «alles» portal og møtested. 365 dager er mange å fylle med dikt, men det er nok å ta av i Børlis rike produksjon.

Diktene tåler tidens tann, selv om de er skrevet i en annen tid, under ugjenkjennelige kår og fra en arbeidshverdag som ikke lenger eksisterer. Hans Børli hadde den gaven at han kunne sitte ved tyribålet og sette vinger på kaffekjelen.

LES ANMELDELSE: Gripende kjærlighetserklæring til sønnen

Vi som liker oss bedre i skogen enn de fleste andre steder, finner kanskje litt ekstra glede i Børlis bilder om smått og stort, levende og dødt, vakkert og stygt. Men denne merkverdige mannen gjorde seg tanker om så mye mer enn det nære og selvopplevde.

Noe av det beste han skrev handlet om eksistensielle spørsmål, eller besk samfunnskritikk, gjerne om internasjonale forhold som Vietnam-krigen. Han skrev så det kjentes i nervetrådene om triste skjebner som Edit Piaf og Billie Holiday. Han kjente slektskapet til andre forkomne kunstnere gjennom sin egen angst og smerte.

Hans Børli var en hjemløs i livet. Bare i sin elskede skog følte han seg vel. Paradoksalt nok var det der han utøvet et yrke som han tidvis hatet og foraktet. Børli var ikke eslet for tungt kroppsarbeid i sviende vinterkulde, den mannen var ikke skapt for å ligge i skogskoia sammen med folk som aldri leste en bok, og som vendte diktningen hans ryggen.

I den usle koia satte han sammen ord til vakre stemninger og bilder. Men skrive dem ned, nei da! Han memorerte til han kom hjem til penn og papir og kunne rable ned seks, sju fullkomne dikt i en raptus.

Børli må ha vært et usedvanlig begavet barn, men han fikk aldri sjansen til å ta den utdanningen han burde fått.

I oppveksten på Oppistun Børli langt innpå Fjellskogen i Eidskog så de ikke fremmede hver dag eller uke. Det kunne gå måneder mellom hver gang de traff andre folk og det var to, tre mils gange til de nærmeste tettstedene.

De som slet på steinrøysplassene ble kalt skoginger av bøndene på flatbygdene. I uttrykket skoginger lå mye diskriminering og mindreverdsfølelse. Børli skriver om faren som lå og plukket grastuster mellom stein. Alt skulle berges. Dette var ikke stedet for sløsing.

For å lese måtte han gjemme seg bort eller stjele tid i et samfunn der kun arbeidsmauren var verdsatt. Mang en gang ønsket Børli at han kunne vie seg til kunsten og bare den. Men han måtte hogge tømmer for å ha en mager inntekt. Tenk deg at du hater vinterkulden, men må til skogs i gummistøvler i 30 minus!

Hans Børli var ensom i skogen og langt unna åndslivet, men likevel var det bare der han fikk ro i sjelen. Hver gang han dro til byen måtte han skjule sin blygsel og beskjedenhet bak alkoholens slør.

Fikk han først smaken på alkohol, var han vanskelig å stoppe. Blandingen av kunstnerrusen og bygdefylla laget mye trøbbel for Børli. Det fortelles at han dro til Oslo med manus, men drakk seg så sanseløs i flere dager at en kamerat måtte levere manuset til forlaget.

Børlis kone Magnhild fryktet svirebroren Harald Sverdrups påvirkning så mye at hun konfiskerte brevene hans.

I dette nervøse, smertefulle og konfliktfylte skismaet skrev Børli diktene som gjorde ham folkekjær. I hundreårsfeiringen hylles han så det låter lomskrik langt ut over Finnskogen.

Han var romantiker og realist, han var stille og blyg, men samtidig revolusjonær og til dels høymælt i diktene. Og han skrev best når han ga blaffen i poesien og alle dens regler.

På sitt mest selvkritiske beskrev han seg selv som en litterær lasaron. Jeg som har brukt livet på mer eller mindre mislykket stabling av ord, har mang en gang ønsket meg litt mer av den litterære lasaronens trylledrikk.

Ikke overraskende ble et av Børlis mest kjente dikt unnfanget i en rangel. Han så for seg Armstrongs ansikt og hørte trompeten og av bildet vokste diktet frem:

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo -

ansikt som hjulspor på sletten,

som muld og morild.

Sår på leppene.

Blod på munnstykket

av messing. Alltid

raser solstormen

i dine lungers kløftede tre. Alltid

flyr en ravn på duevinger

fra din søndersungne strupe.

Nobody knows…

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?

De klapper.

Hender som slo,

hender som hengte, hender

som splittet

et mildt groende mørke

med hatets brennende kors.

Nå klapper de.

....

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter