Norge kunne få en viss selvstendighet, men ikke Trondheim, som på grunn av sin betydning skulle bli en ren tysk enklave med direkte veiforbindelse til Tyskland.

Mai er for oss nordmenn på dobbelt vis frihetens måned. Ikke bare kan vi i morgen markere slutten på andre verdenskrig, om en uke skal vi også rope hurra for det vi slåss for de fem årene krigen varte.

Bildet som ledsager denne kronikken er hentet fra boken «Bunkeren», som undertegnede i fjor høst ga ut sammen med Hermann Hansen og Knut Sivertsen.

Den handler om Trondheim under andre verdenskrig, om hva tyskerne ville med byen, hva de foretok seg og etterlot seg, og litt om hva vi kan se av rester etter dem den dag i dag.

Sluppen bru som vi ser i bakgrunnen til høyre på bildet, er for eksempel bygget av tyskerne i 1942 og brukes den dag i dag. Noe av det de gjorde var med andre ord både godt og solid!

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): Snart er det bare Børge Brende, Nato og Nord Koreas leder som fortsatt er for atomvåpen

Bildet er enten tatt 9. mai 1945 eller en av de nærmeste dagene.

Et vilkår i kapitulasjonserklæringen for Norge, som general Frantz Böhme undertegnet da han sent på kvelden 8. mai mottok den allierte militærkommisjonen som var ankommet landet, var nemlig at alle tyske styrker skulle være ute av de større byene innen fredag 11. mai kl. 24.

Så her marsjerer de ut av Trondheim – ikke fullt så stramme i tøyet og høye i hatten som da de kom den 9. april fem år tidligere.

Da mai kom i 1945 hadde det lenge vært klart i hvilken retning det bar, og natten til den 7. mai kapitulerte Tyskland. Ryktene om dette spredte seg raskt, og folk krydde ut på gaten.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Jeg blir først flau over at jeg, som pappa, ikke visste hvilket press jenta mi blir utsatt for»

I Trondheim var Nordre gate og de tilstøtende delene av Kongens gate mot Torvet nærmest fullpakket – trolig var det 10 000–

15 000 mennesker ute i en forsiktig jubelrus. For selv om tyskere og norske nazister glimret med sitt fravær, så var en offisiell kunngjøring om at krigen var slutt ennå ikke kommet.

Men den kom!

Fra vinduene i Adresseavisens lille tregård øverst i Nordre flagret snart en ekstrautgave av avisen i form av et flyveblad ut over hodene på folk, med budskap om den tyske kapitulasjonen. Og med dette budskapet brøt jubelen og gleden i folkehavet løs for alvor.

Tyskerne hadde da freden kom 72 085 kvinner og menn i tjeneste innenfor det de kalte Zone Drontheim. Ikke alle var tyskere. 6 365 av dem, derav 217 kvinner, bar tysk uniform eller var i tysk tjeneste uten å være tyske statsborgere.

De fleste kom fra Øst-Europa, men det var også skandinaver, franskmenn, sågar også noen briter og en og annen amerikaner blant dem. De ble alle behandlet som tyskere og etter hvert returnert til sine respektive hjemland.

Trondheimsområdet skulle med sin beskyttede beliggenhet bli tyskernes viktigste flåtebase. Norge kunne ifølge Hitler etter krigen få en viss selvstendighet under tysk overhøyhet, men det gjaldt ikke Trondheim.

På grunn av sin betydning skulle byen og områdene omkring forbli en ren tysk enklave med direkte forbindelse til Tyskland på en firefelts motorvei.

Dette gjenspeilte seg i den aktiviteten og byggevirksomheten som i løpet av de fem krigsårene ble utøvet i Trondheim og Trøndelag. Bare i daværende Strinda kommune var det i 1945 bygget om lag 700 brakker av forskjellig slag.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): 30 prosent av 13-14-åringene har mottatt intime bilder

En av leirene som ble bygget i Strinda, med en gedigen tilhørende bunker, var Nordblitz-leiren på Charlottenlund. Det personellet drev med fra denne bunkeren, var samband, etterretning og innhenting av værrapporter av betydning for krigføringen.

Etter krigen ble både bunkeren, leiren og personellet først overtatt av britene og etter hvert av norske myndigheter ved Trøndelag Sjøforsvarsdistrikt.

Det tyske mannskapet ble rett og slett beordret til å bli der og i sine tyske uniformer å fortsette det etterretningsarbeidet de var opplært til og kunne, men etter 1945 og i den kalde krigens første fase rettet mot russiske aktiviteter i nord.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Foreldre, lærere og voksne blir overrasket over hvor mye press det er på ungdom for å sende nakenbilder. For meg er det sjokkerende at de ikke vet det»

Først senhøstes 1947 forlot de siste tyskerne Nordblitz og det som en av dem, en offiser med navn Hans Kohl, i et brev beskrev som «vårt såkalte fangenskap».

Leiren på Charlottenlund er borte, men Nordblitz-bunkeren ligger der fremdeles, omgitt av et gjerde, trær og kratt. Det har vært innbrudd i den flere ganger, men bunkeren er ganske intakt og er i dag vernet som krigsminne i medhold av Landsverneplan for Forsvaret.

Der heter det at de verneobjektene bør brukes til noe, og i boken «Bunkeren» foreslås det derfor å ta bunkeren i bruk som et museum som presenterer tyskernes omfattende virksomhet i Trondheim under andre verdenskrig. Bunkeren har uten tvil stor okkupasjonshistorisk verdi, og er en mulighet til å få etablert et informasjonssenter i autentiske omgivelser, for blant annet å informere fremtidige slekter om fortidens galskap.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Vi gjorde bare vår forbannede plikt»

11 893 nordmenn døde under andre verdenskrig i kamp eller fangenskap. Det er det naturligvis verd å minnes, markere og hedre. Hver og en av dem ga det største offer et menneske kan gi i den fem år lange kampen om landets selvstendighet og de verdier som i 1814 ble nedfelt i Grunnloven.

Det er verdier som ikke er selvsagte og som vi fortsatt må stå opp for, som enkeltmennesker og som nasjon, blant annet ved å markere de to frihetsdagene i mai.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast:

Karl H. Brox