De er mange. De er fattige. De er barn. Vi ser dem ikke. Det er vel mulig å gi litt mellom handlerundene.

Jeg sto på tredemølla på treningssenteret. På skjermen foran meg, på en kanal jeg ellers aldri ser på, var et program om fattige barn i Storbritannia. Historiene til barna vi fulgte var usentimentale i all sin usminkede ærlighet. – Jeg hadde bursdag for en måned siden, fortalte en ni år gammel gutt. Jeg fikk ingen gave fra mamma, men kanskje hun får bedre råd neste år, sa han, mens han strøk over kortet hvor moren hadde skrevet: «Hope your day will be special». En annen historie vi fikk innblikk i var søskenparet som solgte bamsene sine på gata så familien kunne få råd til å reparere hullet i taket. 3,5 millioner barn med slike historier er det i Storbritannia. Jeg begynte å tenke på hvor mange det er i vårt eget land.

Her ser du listen over hvem som har bidratt.

På Statistisk sentralbyrås hjemmeside kan vi lese at det har skjedd en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen siden tusenårsskiftet. Økningen var særlig sterk fra 2001 til 2005. Deretter fulgte noen år med stabilitet i andelen med lavinntekt, før vi igjen i 2012 og 2013 på nytt fikk se en økning. Det var kanskje ikke bare å fjerne fattigdommen med et pennestrøk, slik daværende SV-leder Kristin Halvorsen bedyret i 2005. Det handlet bare om politisk vilje, mente hun den gang. I dag har de fleste politikere en mer ydmyk holdning.

For antallet barn som lever i fattige familier i Norge har fortsatt å øke. Bare på ett år har antall barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge økt fra 84000 til 92000 barn. I dag er det altså like mange fattige barn i Norge som det er innbyggere i for eksempel Tromsø og Molde til sammen. I hver norske skoleklasse er det i gjennomsnitt mer enn to barn som lever i fattige familier.

Ser vi dem? De fleste av oss gjør ikke det. Men noen gjør det. Idrettsledere, som ser at fotballkontingenten ikke blir betalt, og lurer på om han skal la være å sende gutten hjem: Læreren som ser hvem som er hjemme fra skidagen fordi eleven ikke har ski: Barnehageassistenten som lurer i den sultne femåringen noen ekstra brødskiver før jenta blir hentet.

Men mange barn og unge er flinke til å skjule at de lever i familier med så dårlig råd at de defineres som fattige i statistikken. For hvem vil vel skille seg ut i vennegjengen? Som om det ikke er ille nok å være et ungt menneske med en kropp og et hode som er «under ombygning». Det kan neppe føles lettere å være fattig i en tid hvor mange tar det som en selvfølge å ha vinterjakker til mange tusen kroner.

– Tallet vil fortsette å øke, sier familieminister Solveig Horne om barn som lever under fattigdomsgrensen. Det er ingen fallitterklæring. Det er realisme. For årsaken skyldes i hovedsak økt innvandring og et stadig vanskeligere jobbmarked.

Men regjeringen har ikke sittet med hendene i fanget. I fjor lanserte statsminister Erna Solberg en strategi på 64 punkter for å bekjempe barnefattigdom. Prislappen var på 106 millioner kroner og midlene skulle blant annet brukes på styrking av familievernets forebyggende arbeid, helsestasjons- og skolehelsetjeneste og foreldrestøttende tiltak. Også den nasjonale tilskuddsordningen for bekjempelse av barnefattigdom ble styrket. Målet har vært å forebygge at fattigdom går i arv. For hindre det, må man jobbe målrettet på flere områder: Skolen styrkes slik at elever ikke faller ut av utdanningsløpet, det må lønne seg å jobbe og det må bli lettere å skape arbeidsplasser. Blant annet.

Da jeg sto grytevakt for Frelsesarmeen i fjor, kom en rusmisbruker bort til meg og fortalte at hadde det ikke vært for pakkene som var samlet inn fra Frelsesarmeen, hadde han aldri fått noen gaver til jul i oppveksten.Det er ingen lett oppgave å bekjempe barnefattigdom. Men hver og en av oss kan gjøre en forskjell. Det koster lite å gi. Vi klarer vel det mellom handlerundene?

merethe.ranum@outlook.com