I mars i år la kommunerevisjonen i Trondheim kommune frem en nedslående rapport om kvaliteten i bo- og aktivitetstilbud (Boa). Konklusjonen var ikke uventet for oss i NFU. Vi er nå invitert av kontrollkomiteen til en høring 24.08. I denne teksten vil vi utdype våre synspunkter.

Revisjonen skriver at «samtlige brukere av Boa skal ha et verdig tjenestetilbud». Vi vil minne om at begrepene «brukere» eller «tjenestemottakere» er uheldige. Dette er individer med egne navn, og de er ellers beboere, arbeidstakere eller deltakere.

Revisjonen undersøkte tre hovedproblemstillinger: 1) I hvilken grad tilfredsstiller Boa i Trondheim kommunens egne krav til kvalitet? 2) Hvilken praksis har rådmannen for tildeling av boliger til denne brukergruppen? og 3) Er økonomistyringen i Boa tilfredsstillende?

Når det gjelder kvalitet er konklusjonen at ledelsesstrukturen er uhensiktsmessig, grad av sykemeldinger og turnover er høy, ansatte får lite tid til annet enn nødvendig pleie og stell, det er store forskjeller i avviksmeldinger, inkludert feilmedisinering, og feil kategorisering av disse, manglende presisjon i vedtak, manglende/gamle individuelle planer, manglende støttekontakter, dårlig renhold og vedlikehold, og ansatte uten muligheter for kompetansehevning. Statsforvalteren konkluderte med lovbrudd i 11 av 24 klagesaker i perioden 2017 til 2021. Det er med andre ord en rekke utfordringer når det gjelder den første problemstillingen.

Når det gjelder praksis for tildeling av boliger fremheves spesielt ventetiden på bolig, sammensetningen av beboere i bofellesskap og størrelsen på boligene. Det er uakseptabelt at det er opptil 20 beboere i enkelte bofellesskap, og at mange av disse er tilknyttet store institusjoner.

Hva gjelder økonomistyring, har det vært budsjettsprekker i seks av de siste syv årene. Revisjonen mener at overskridelsene blant annet skyldes underbudsjettering på grunn av «knappe rammer for brukere med adferdsproblemer og store hjelpebehov» Etter vår mening er problemet at budsjettplanleggingen starter i feil ende.

Verdige liv omfatter mye mer enn hjelp til personlig hygiene, nødvendig mat, riktig medisinering eller renhold. Det er uverdig å måtte bo i institusjon fra man er 18–20 år gammel. Verdige liv handler om meningsfullt arbeid og fritid. Fritiden fyller de fleste av oss med konserter, teater- eller kinobesøk, idrett, turer «i skog og mark», eller på byen, og feriereiser. Kvalitet i bofellesskapet handler om å knytte beboerne mer sammen. Felles matlaging, spill, sang og dans kan være egnede sysler. Bare fantasien setter grenser.

Vi tror at de som jobber i Boa har et genuint ønske om å bidra til at utviklingshemmede får verdige liv. Når det viser seg at arbeidet stort sett består i stell og pleie, ekstravakter og manglende tilbud om kompetansehevning, er det ikke rart at resultatet blir sykemeldinger, høy turnover og økt risiko for avvik.

Det finnes gode, konkrete dokumenter om hvordan utviklingshemmede kan få verdige liv. Bergen kommune vedtok i 2019 en ambisiøs plan. I NOU 2016:17, «På lik linje» og i kommunens egen «dokumenthaug» finnes det mange gode ansatser. God planlegging vil gi realistiske budsjetter som ikke bare vil føre til bedre livskvalitet for beboerne, men, vil vi tro, til færre sykemeldinger, lavere turnover og budsjetter i balanse. Sjelden har vel begrepet om at alt henger sammen med alt, passet bedre! Det er da nødvendig å starte opprydningen i riktig ende!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.