I den siste meningsmålingen fra Opinion fikk Arbeiderpartiet 15,5 prosent. Høyre fikk 36,9 prosent og er dermed større enn alle de rødgrønne partiene til sammen. Tallene er vanvittige, og det er bare én måling, men tendensen er klar: For sjette måned på rad ligger Arbeiderpartiet under 20 prosent på gjennomsnittet av målingene. Høyre har nesten like lenge ligget over 30 prosent.

Hvorfor går det så dårlig for Arbeiderpartiet? Det er nok ikke ett svar på det. Det er mange årsaker vevet inn i hverandre. Noen forklaringer peker på forhold utenfor regjeringens kontroll: Inflasjon og renteøkninger, krig og energikrise i Europa og kanskje et nesten uunngåelig fall for Arbeiderpartiet. Sosialdemokratiet har tross alt falt, jevnt og trutt, i mange land i cirka 60 år.

Andre forklaringer er knyttet til forhold som regjeringen selv er skyld i: Det kan være krisehåndteringen og svak kommunikasjon, skandalesaker, interne konflikter og løftebrudd. Arbeiderpartiets venstredreining og regjeringens (og særlig Senterpartiets) tilbakeskuende politikk har også betydning. Noen peker dessuten på svake statsråder og en lite populær statsminister.

Selv mener jeg at den såkalte vanlige folk-strategien har vært veldig uheldig. Den gjorde Arbeiderpartiet til et interesseparti for noen, fremfor et parti for alle. Vanlige folk er de som tjener mindre enn 750 000 kroner, og som helst bor i distriktene og jobber i offentlig sektor. Strategien er splittende, og det kler ikke et parti som vil være et folkeparti.

Da tidligere statsminister Trygve Bratteli skulle forklare årsaken til Arbeiderpartiets langvarige suksess etter annen verdenskrig, sa han: «Vi forsto tida vi levde i og ga svar folket trodde på». Gjør Arbeiderpartiet det nå? Mange vil vel si at det skorter litt på forståelsen. Men det gjelder nok flere partier enn Arbeiderpartiet.

Det er ikke like lett å forstå vår tid som det var å forstå Brattelis tid – og det er ikke like lett å tilby enkle løsninger. Samfunnet er mer fragmentert. Utfordringene er mer komplekse. Menneskers holdninger og meninger er ikke bare kopier av holdningene og meningene til andre folk i den samme samfunnsklassen eller familien. Vi er i større grad individualister, og det gjør at lojaliteten til partiene er lavere enn før. Men ikke alt i tiden er vanskelig å forstå eller tilpasse seg.

Noe som forundrer meg, er hvor vanskelig Arbeiderpartiet har for å forholde seg til og tolke sine meningsmotstandere på en realistisk måte. Hovedmotstanderen Høyre, som nå altså får 30–35 prosent på målingene, portretteres som et eliteparti for de rike, som vil rasere velferdsstaten og bare gi store skattelettelser til dem som har mest fra før.

Da Arbeiderpartiets partisekretær Kjersti Stenseng skulle kommentere den siste målingen, sa hun at «Høyre har gått ut og sagt at de vil privatisere velferden om de vinner valget». «Barnehage, barnevern, hjemmehjelp og sykehjem–alt dette står på privatiseringslista til Høyre». Men er dette sant?

Jeg følger ganske godt med, og jeg har aldri hørt at Høyre har sagt eller ment dette. Høyres linje er omtrent status quo, det vil si at partiet støtter opp om den velferdsmodellen vi har, der både kommunale, ideelle og kommersielle tilbydere kan få levere offentlig finansierte velferdstjenester. Det er Arbeiderpartiet og venstresiden som vil gjennomføre en stor endring, hive ut alle kommersielle aktører og gjennomføre en kostbar (re) kommunalisering av tjenestene.

Men det Stenseng sier, er ikke tilfeldig. Det er et ekko av de talepunktene som brukes av Arbeiderpartiet over hele landet, også i Trondheim. «Hvis du ønsker å kommersialisere velferd, så bør du stemme på Ranum», altså Høyre, sier Arbeiderpartiets ordførerkandidat. Men det eneste Høyre i Trondheim har sagt, er at de vil bygge på den velferdsmodellen vi har i Norge i dag. De er ikke så opptatt av hvem som yter tilbudet, bare tilbudet er godt og offentlig finansiert.

Kanskje det er smart av Arbeiderpartiet å true med en fiende som ikke fins? Kan det skremme noen velgere til å stemme på Ap? Jeg er litt i tvil. En annen mulig konsekvens kan nemlig være helt motsatt: Velgerne blir likegyldige, fordi de ikke kjenner seg igjen i de truslene som Arbeiderpartiet kommer med. Det fremstår som en karikatur.

Erna Solberg verken ser eller høres ut som en person som har tenkt å rasere velferdsstaten, skremme homofile inn i skapet igjen eller sette likestillingen tilbake. Mange føler antagelig at det gikk ganske greit i de åtte årene hun regjerte. Kanskje det virker som hun, bedre enn Arbeiderpartiet, forstår den tiden vi lever i?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe