Jeg merker selv at en del av hjernen min streiker på å følge mine egne gode råd for kutt og sparing.
Akkurat nå må jeg bare få noe ut av systemet. Jeg er rett og slett irritert på mitt eget mas om å høvle ned på forbruket, og jeg har prøvd å forstå hvorfor. Så her er det jeg fant ut om meg selv, og jeg tror det samme gjelder for mange av oss:
Staten bruker et begrep som heter «den alminnelige betalingsmoralen» når de skal begrunne hvorfor de ikke vil ettergi skattegjeld, for eksempel. Tanken er at det vil føles urettferdig om naboen slipper å betale skatten han skylder, når du selv betaler det du skal.
Nå går renta opp, selv om DNB har rekordoverskudd. Det betyr at alle med lån betaler mer. Drivstoffprisene er skyhøye, selv om Equinor betaler rekordutbytte. Selv med strømstøtte betaler vi mer for strømmen enn noensinne, selv om kraftselskapenes pengebinger aldri har vært større. Matvareprisene eksploderer, selv om Reitan-familien knapt vet hvor de skal gjøre av alle pengene, og oljefondet tjener mest av alle.
Samlet sett undergraver dette «den alminnelige betalingsmoralen». Din og min vilje til å bidra over skatteseddelen blir mer og mer tynnslitt. «Det er vanlige folks tur» het det i valgkampen, men det vi ser er at AS Norge og milliardærene velter seg i penger. Du, jeg og spesielt de av oss som er lavtlønte avspises med velmente spareråd – fra sånne som meg.
Å være fattig er kanskje det største tabuet i Norge i dag
Tilsynelatende virker det som om regjeringen har skjønt dette. Denne onsdagen la de frem en lov som Erna puttet i skuffen for tre år siden, som krever inn ekstra 30 milliarder i skatt fra selskapene som bruker vårt felles hav og våre elskede fjell til å produsere fisk og vindkraft. Jeg tror rett og slett Trygve og Jonas skjønte at hvis regjeringen ikke tok grep nå, ville «den alminnelige betalingsmoralen» forsvinne helt.
Kanskje fører dette til at regjeringen får råd til tiltak som monner enda mer enn strømstøtten, men jeg tviler. Jeg tror dette i beste fall fører til at staten har råd til å fortsette med slik vi har det nå.
Det kommer ikke til å hjelpe på min irritasjon. Det hjelper ikke det halvtomme kjøleskapet mitt at Oljefondet får enda mer penger, selv om jeg selvsagt om 30 år får nyte godt av det.
Så jeg satte meg ned og tenkte. Straffer jeg politikerne og milliardærene ved å nekte å følge mine egne råd: dusje kortere, kutte forbruket mitt og tenke smartere når jeg handler?
Å være fattig er ikke et tabu, det er hverdagen for mange av oss
Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg straffer bare meg selv og familien. Alle disse økte utgiftene til strøm, bensin og mat gjør bare at kona og jeg ikke kan unne oss den flaska med god rødvin på fredagskvelden, at vi ikke kan dra på Pirbadet med ungene en gang i måneden og at vi iallfall ikke kan dra til Spania i ferien.
Tanken på Syden fikk meg til å reflektere litt. Jeg har jo ingen kvaler med å prute med en strandselger når han kommer der med håndklærne sine. Hvorfor kan jeg ikke gjøre det i Norge? Er det fordi jeg synes det er flaut? At folk skal tro jeg er fattig? Har det noe med verdighet å gjøre? Derfor dro jeg til sportsbutikken, fast bestemt på å finne det ut. Jeg hadde løpt hull i de gamle skoene mine, og måtte faktisk ha nye.
Jeg la verdigheten på hylla, og sa det som det er til karen bak disken: Disse skoene har jeg egentlig ikke råd til, men de passer perfekt. Hva kan du gjøre?
Han så litt rart på meg. Jeg spurte: – Er det sjelden noen pruter hos deg? Han svarte: – Nesten aldri.
Jeg fikk noen prosenter. Sparte 140 kroner. Da jeg gikk ut av butikken, tenkte jeg: Hvordan har verdigheten min det nå? Helt fint, tenkte jeg. Ingen har lurt hverandre, skoselgeren har tjent penger. Jeg følte meg faktisk litt stolt. Halve kostnaden til en tur på Pirbadet for ungene var spart.
Jeg fikk blod på tann, og tenkte: Har ikke jeg en billig middagsmeny for en uke liggende? Jo, viste det seg. I 2015 skrev Adressa en artikkel hvor jeg viste hvordan to personer kan spise middag en hel uke for 300 kroner. Det er syv års prisstigning siden, og den gang var jeg og kona bare oss og en baby. Nå er vi fire, men jeg spurte henne om hun kunne tenke seg å prøve dette en uke – slik at vi med god samvittighet kan ta den flaska vin på fredag. Hun ble med.
Så gikk jeg i butikken og handlet hele lista. Vi er siden den gang blitt fire personer, så målet mitt var å klare hele menyen for 750 kroner, som tilsvarer prisstigningen. Det gikk ikke, summen ble omtrent tusen, så derfor byttet jeg ut chili con carne med speilegg og salat. Da klarte jeg å komme ned til 850 kroner, som er mye mindre enn det vi vanligvis bruker på middag på en uke. Det er ikke bare en flaske vin, det er en liten bit av den ferieturen.
Derfor vil jeg utfordre deg som har litt penger til overs til å gjøre det samme. Middagslista vår for neste uke står i faktaboksen. Hva er galt med å spise et speilegg til middag?
Les flere tekster av Arman Vestad her!
Adressa-samtalen 29. juli: Marte fra Matsentralen: – Denne uka ringte en firebarnsmor og spurte om melk. Gjester: Marte Bjørnsund, Arman Vestad, Endre Jo Reite, Mari Holm Lønseth og Astrid Hoem.
Jeg hadde fått genseren gratis, plutselig visste alle det
Ut av gjelda
Vil dere heller at vi sulter?