«Da gjør vi det sånn». Byrådslederens ord da Munch-avtalen var et faktum inspirerte muligens trønderske kulturpolitikere også. Vi kjenner gryende optimisme og stolthet over kulturbyen Trondheim.
Går det virkelig an å stille spørsmål om Trondheim er en kulturby?
Ja, vi i Adresseavisens kulturredaksjon syntes det. Bergen bruker dobbelt så mye som oss på kultur - og oppmerksomheten rundt flere av våre største institusjoner er minimal utenfor Trøndelag. Etter å ha skrevet et tyvetalls saker, intervjuet enda flere og veid for og i mot, er nok svaret på kulturby-spørsmålet et trøndersk «jada, masa».
Et par av byens virkelige kulturpolitiske knuter løste seg denne uka - parallelt med artikkelserien. Kunsthallprosjektet er penset inn på et spor som i alle fall får meg til å tro på at det kommer et visningsrom for samtidskunst innen jeg går ut av samtiden. Likeledes er Festningen igjen friskmeldt fra støy-diagnosen som hindret sentrale storkonserterdenne sommeren. Mens jeg skriver dette hører jeg også at Rock City er reddet.
Det er «hope in a hanging snore».
Alle disse sakene blir små i forhold til den virkelige kulturpolitiske sensasjonen denne uka: Lambda-flertallet i Oslo, der SV snudde og sikret lertall for nytt Munch-museum i Bjørvika og en stor oppgradering av Tøyen som avlat. Mye kan sies om saken. Sett fra Midt-Norge er det flott at Munch blir et nasjonalt anliggende og dermed skjermes fra den verste treneringen fra posisjonerende lokalpolitikere i Oslo. Endeløse prosesser har hindret det «alle» vil: å bygge et flott nytt museum for å vise fram vår viktigste kunstner. De stramme kjevene til Libe Riber-Mohn og Carl I. Hagens komisk bitre uttalelser i etterkant er bare glassuren på kaka. Det viktig er at nå blir det gjort. «Da gjør vi det sånn!», en setning til inspirasjon for oss alle.
Mangelen på slik handlekraft og trøndersk træææghet har fått flere av oss til å tvile på om Trondheim greier å spille seg inn på den nasjonale kulturbanen. Og greie å jobbe inn det jeg mener er et baksig av kulturell relevans i kjølvannet av enorme utbyggninger i Oslo, Kristiansand og Stavanger - og den revitalisering av regionene disse investeringene har ført med seg. Om vi ikke greier å enes om et litteraturhus til noen millioner - hvor lang tid vil det da ta å pusse opp Olavshallen og gjøre Olavskvartalet til et levende kulturkvartal??
Historisk sett ble Olavshallen bygget nettopp for å skape nytt liv i byen - inspirert av Grieghallen i Bergen og det gamle konserthuset i Stavanger. Nå er årene gått og Trondheim bør ta et nytt steg opp - om vi har ambisjoner om å spille i den øverste divisjonen. Og det har vi jo.
Vel, det kan se ut som håpløsheten nå får konkurranse av optimismen - godt hjulpet av rekordvarme og kulturell «samling i bånn».
Og et flunkende nytt kulturbygg.
Da nybygget på Ringve åpnet torsdag, bortimot som en trassig påminnelse om at det faktisk skjer en del på utbyggingsfronten i Trondheim også, var det særlig en ting de inviterte kulturlederne diskuterte: Er vi viktige nok nasjonalt, greier vi å nå fram? Er vi gode nok? Mange diskuterte selvfølgelig utstillingen om janitsjarens kulturelle vanding fra øst til vest - en befriende folkelig åpningsutstilling! - og sikkert også at Adressa «alltid er så negativ».
Mens Trondheim Voices inviet det nye bygget med eksperimentell sang, snek jeg meg til en titt på adressa.no på telefonen og registrerte at Anne Ragde og Håkon Bleken i grimme ordelag slo fast at kulturbyen Trondheim lå langt bak Bergen. Om Adressas utgangsposisjon var spørrende, var de to kanskje største profilene i byen klinkende klare: Her må det skjærpings til.
«Trondheim er ingen kulturby. Det er en fotball og universitetsby», messet Ragde i saken.
«(Kunstbyen) Trondheim er meget tilbakestående. Det synd å si så mye negativt om byen sin, men jeg føler nesten at jeg lever i et indre eksil i Trondheim», uttalte Bleken - og helte kaldt vann i årene på de største kulturpatriotene.
Jeg lukker telefonen og får med meg at salen applauderer nettopp Håkon Bleken for at han har gitt sitt Arne Nordheim-portrett til foayeen i «Nye Ringve». Bleken og Ragde - det er da noen frilynte kulturpersonligheter som går rundt i våre gater også, humrer jeg for meg selv.
På aktørsiden er det forresten fenomenale prestasjoner i Trondheim - helt i verdenstoppen. Det er bare å tenke på jazzmiljøet, TrondheimSolistene, Motorpsycho, Stargate, Randi Stene.
Også institusjonene markerer seg innimellom: Trøndelag Teater har flest Hedda-noinasjoner av alle i år. Avant Graden er nominert i kategorien beste forestilling. Tenk på TSOs viktige rolle som symfoniorkester med røtter ut i både opera, solistene, teatret og uttallige bandkonstellasjoner. Enhver svartmaling av Trondheim som kulturby er nødt til å bomme med valørene.
Blant annet Siri Gjære fra Trondheim Voices tok til motmæle mot kritikken av Trondheim som kulturby: «Det som er spesielt for Trondheim er at kunsten og livet går hånd i hånd. Det er viktigere med hverdagskultur, enn flotte signalbygg til å pryde postkortene», sa hun til avisa.
Også stemmer fra rockmiljøet mente at media måtte slutte å rope om større kulturhus og heller hylle det som skapes på grasrota i Kultur-Trondheim: «God kultur kan aldri måles i antall fasademeter i polert betong og glass, eller hvor stor gressplen man har tilgjengelig for verdensstjernene», uttalte Trondheim Calling-sjef Thomas Ryjord.
Selv skrev jeg en kommentar tidligere denne uka der jeg tok fram at Trondheims styrke lå i nærkulturen.
En god kollega, og en av landets beste kulturkommentatorer, Ole Jacob Hoel, var inne på lignende tanker da han summerte opp det trondhjemske kulturlivets fellesnevnere i en artikkel i fjor sommer. I serien «Verket som definerer byen» skrev han om «Juba Juba»:
«Linjen i trondheimsrocken kan trekkes videre ut i kulturlivet. I spennet av skyhøye ambisjoner, ingen begrensninger og null pretensiøsitet passer mange, fra Erlend Loes «Naiv. Super» og kompisekspedisjonen «L», via Jo Strømgrens «A dance tribute to the art of football» og Elmgreen og Dragsets Prada-butikk i ørkenen i Texas, til Arve Tellefsens evige gutten-i-gata-sjarm eller Anne B. Ragdes kulturkollisjoner på Trondheims bondeland Byneset.»
«Skyhøye ambisjoner, ingen begrensninger og null pretensiøsitet» ... Jeg velger det framfor nystemten og Festspillene når som helst.
Men det er en hake: Vi blir «acquired taste». Sympatiske, flinke.. kule... - for de andre invidde. Det funker bra på utøvernivået, men er ikke like lett å få til for en institusjon. Utfordringen om å spille en nasjonal rolle går derfor først og fremst ut til de store institusjonene og de store festivalene i byen. Kan dere gi oss stolthet slik vi føler når Ida Jenhus tar sin tredje Spellemannpris på rad?
I tropevarmen torsdag fikk vi se at Ringve har fått et vakkert tilbygg - og det øker relevansen til museet ved at det får bedre formidlingsrom og blir et mer naturlig besøksmål også for trondhjemmeren. Flere vil få se hva Ringve har å by på - og de vil dermed inspirere til nye tanker, skape opplevelser - øke dannelsesnivået til publikum. De vil bli viktigere for flere. Noen ganger kan fasademeter med polert betong faktisk bidra til å bedre kulturlivet - om innholdet også står i stil.
Snorklippingen på Ringve ble utført av næringsminister Trond Giske, som virker å ha en evigvarende kulturministerstatus i Trondheim. I en lynrask passiar med undertegnede summerte Giske debatten slik:
«Bergen vil være som Oslo, Trondheim vil være som Bergen, Steinkjer vil være som Trondheim. Sånn kommer det alltid til å være. Poenget er at alle er blitt bedre».
Han er ikke så verst på onelinere, Trond Giske.
Er han det mest bergenske vi har?