Hvilke artister og kunstnere blant dem vi overhører og overser i 2016, vil bli hyllet som vår tids banebrytere om 40–50 år?
Det er gode og mer diskutable grunner til at siste ukers dødsfall til Lemmy fra Mötorhead og David Bowie har blitt massivt markert, også i Norge. Sosiale medier og tradisjonelle medier – Adresseavisen og undertegnede inkludert – har bidratt til å gjøre personlige nekrologer om folk man egentlig ikke kjente til vår tids raskest voksende tekstsjanger.
Lemmy betød aldri noe for meg, men det var likevel interessant å lese en del av tekstene som beskrev møter med ham, eller hvor mye enkelte har fått ut av musikken hans. David Bowie hadde jeg sterkere forhold til, på svært godt og mer ambivalent. Man skal være surmaga eller dårlig orientert på feltet for ikke å se hans banebrytende rolle i populærmusikken i en hel konfirma-sjonsalder.
Samtidig er det betimelig og naturlig å diskutere hva som har skjedd når dødsfallene til Lemmy og Bowie, for oss som husker så langt tilbake, gir assosiasjoner til Kong Olavs død i 1991. At Lemmy og Bowie hylles med klokkespill fra Oslo rådhus, mens den trondjemsk postpunkpioneren Gunnar Mo som døde i jula, lyder fra Vår Frue kirke, viser at pop- og rockrevolusjonen er fullbragt. Med en voksende geriatrisk avdeling. Fortidas utskudd og provokatører hylles for det som knapt var stuereint da de var på sitt beste.
Les også: «Neonråte som klokkespill fra Vår Frue»
Kombinasjonen av Facebook, Spotify og YouTube har revolusjonert vanlige menneskers mulighet til personlig hyllest og markering av døde artister. Det er stort sett en god ting. Så kan man alltids mene at VG eller Adresseavisen brukte for mye plass på Bowies død.
Tradisjonelle medier har alltid skrevet om kunstneres bortgang, men volumet er økende, forsterket av det kollektive fenomenet noen dødsfall skaper i vår tid. Dessuten er kunsten og døden verdt å skrive og lese om, også bortenfor stjerneglansen. På våre nettsider har kollega Ole Jacob Hoels fine nekrolog over Gunnar Mo faktisk like mange lesere som nekrologen om David Bowie.
I sin første spillefilm, Nicholas Roegs vakkert skrudde «The Man Who Fell To Earth» fra 1976, spiller David Bowie en alien som lander på jorda, for å hente vann til sin døende planet. Han blir forretnings-mann, for å bli rik nok til å bygge et romskip, så han kan dra hjem, med vann til planeten sin.
Historien kan minne om kritiske analyser av David Bowies livsverk på et forum for Klassekampens lesere på Facebook. Ikke alle mener han er verdt hyllesten. Men tiden lar seg ikke skru tilbake. Hvis Bowies rollefigur i filmen hadde landet i Norge på slutten av 70-tallet, dratt hjem og kommet tilbake i dag, ville han ikke trodd sine ører.
I 1977 var det 40 minutter med ny popmusikk på radio én gang i uka, hver mandagskveld, presentert av Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland. Ellers gikk det i landets eneste radiokanal på Lette Formiddagstoner, Middagskonsert, Har De Hørt Den Før?, Musikkbussen og Ungdomsmusikkfest fra Wien, hvor bare byen levde opp til tittelen.
Da Elvis døde i 1977 ga det en liten registrering under bretten på førstesiden i Aftenposten. Aftenutgaven dro til med en halvside inni. VG brukte en stolpe på førstesiden og to sider i avisen til å fortelle om Elvis' liv og død. Historien om «Norges største narkoliga» var hovedoppslag. I -77 hadde statsminister Oddvar Nordlis generasjon mediemakten i Norge. I dag er det vi som vokste opp til lyden av Bowie.
Mens pop og rock var et offentlig undertrykt uttrykk i Norge da David Bowie laget sin beste muskk, er det nå i alle kanaler hele tida. Norske finansfolk kårer de beste punksinglene i Dagens Næringsliv og sanger som aldri ville blitt spilt på radioen for 30–40 år siden brukes i tv-reklame. Da blir det vanskeligere kår for opprør.
Et av David Bowies beste særtrekk var søken etter det nye. I et tidlig intervju med MTV kritiserte han kanalen for å ikke spille ny, svart musikk. Det er grunn til å spørre hvilke nye, banebrytende uttrykk vi i dag overser, i enhver tids hang til helst å feire det gode, gamle og/eller brede, populære. De visjonære outsiderne og stilskaperne er lettest å like og hylle noen tiår etter at de brøt ny mark. Eventuelt når de dør.