Tilgang på hjelp til skolearbeid er et gode, men vi kan ikke la skolen øke klasseforskjellene.

Sonans har i lang tid gjort det mulig for de med nok penger å ta opp fag, på den måten å komme inn på de studiene en ønsker. Allerede under den ordinære skolegangen sørger MentorNorge for at barna til ressurssterke foreldre får all den leksehjelpen de behøver, og mer til.

Dette er et gode, for all del, men hvorfor er ikke denne kunnskapen allerede en del av norsk skole? Hvorfor må man betale for å få de beste karakterene? Det vil jo være slik at en hel rekke barn som antageligvis behøver leksehjelp, ikke får det.

Les også: Informasjonsflyten fra skole og SFO er heftig. Det siste jeg trenger er en app som maser på meg

Resultatet er at høyere utdanning forblir for de ressurssterke. 80 prosent av alle studenter har foreldre som selv har akademisk bakgrunn – med andre ord mennesker med råd til å betale de 595 kronene i leksehjelp, eller mangfoldige tusen for gjenopptagelse av eksamen, med undervisning.

Å ytterligere skille fattig og rik, mer enn det vi allerede gjør, er særlig problematisk innenfor skolen. Det er her barnas fremtid formes, og former vi den uten like muligheter, så forblir de uten like muligheter.

Da jeg jobbet for MentorNorge viste disse skillene seg relativt tydelig. De jeg hjalp var hovedsakelig elever som allerede gjorde det godt, og ville gjøre det enda bedre. Ikke svake elever, som ikke forsto det de lærte på skolen og behøvde hjelp, men de som allerede hadde fem i karakter, men ville opp til seks.

Les også Siri Wahl-Olsens Signert-kommentar: Hilsen fra en motvillig pensjonist

Den samme situasjonen ser vi hos Sonans, som helt tydelig driver markedsføring mot folk som ønsker å komme seg inn på de mest prestisjetunge studiene. Eksemplene har en tydelig ned-latende tone, som «Fra 3 i snitt til medisinstudent» eller «Fra dropout til kjemiingeniør». At de hjelper personer uten vitne-mål er selvfølgelig bra, men det er verken nødvendig å stille opp en motsetning mellom «vellykket» og «3 i snitt» for å gjøre det. Det skal ikke mer til enn 10 prosent fravær i ett enkelt fag, og plutselig er du en av de «uten vitnemål».

Samtidig gjør de det vanskelig for alle andre å være «vellykket». Inflasjonen i karaktersy-stemet er enorm. Toppstudiene krever tilnærmet perfekt karaktersnitt. Å benekte at dette har betydning for presset som ungdommen føler, blir for min del, naivt, noe som også gjenspeiler seg i studier gjort blant elever.

I tillegg gjør inflasjonen at kunnskapen man behøver for å komme inn ikke lenger er det den helhetlige kunnskapen en lærer kan finne frem til, og dyrke. Man må også ha perfekte eksamenskarakterer, og med det – vite nøyaktig hvordan man ideelt sett svarer på en eksam-ensoppgave. Det er et tilfelle hvor målet styrer midlet, heller enn at midlet er tilpasset målet.

Opptatt av debatt? Les også: Hei du din feiging! Ja, du ja, som skriver anonyme hatmeldinger til jenta mi

Når man attpåtil, både under skolehverdagen og i etterkant av eksamen, kan forbedre karakterene sine ved å få all hjelp man trenger, forutsatt at man har nok penger, så forsvinner rettferdig-heten i systemet. Karaktersystemet er problematisk av en rekke grunner, men det var i alle fall likt for alle. Slik er det ikke lenger.

Mens vi går mot stor lærermangel, og ikke minst mange ufaglærte i skolen, begynner flere og flere lærere å jobbe i det private skolevesenet. Samtidig er det rimelig å anta at det nettopp er de beste lærerne som jobber i disse private institu-sjonene. Dermed får ikke de alminnelige elevene som ikke betaler for undervisningen mulighet til å bli undervist av de beste.

Mer debatt: Sorry, det blir neppe busstilbud til hedersdamer på 97 år med rullator etter august 2019

Løsningen er at det offentlige tar sin del av ansvaret for at elever får det de trenger. I bytte mot offentlige ressurser inn i slike bedrifter, kan man kreve at ytelsene gis til elever fra alle bakgrunner, med alle karaktersnitt, og utdanningsmål.

Naturligvis bør man prioritere ideelle aktører, og som resten av privatskolesektoren, fjerne profittmotivet. Profittmotivet gjør at man innretter tjenesten etter hvem som kan betale, heller enn hvem som behøver tjenesten mest.

Dersom man skal oppdage alle de geniale menneskene der ute, må vi sikre at disse får mulighet-en til å få den utdanningen de behøver, og forhindre at de med nok ressurser løper fra.

Hør våre kommentatorer snakke om situasjonen etter valget, Oslo-pressens DAB-fortvilelse og regjeringens nikab-forslag

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter