Det politiske kunnskapsløftet i den norske skolen er tuftet på hensynet til hva som tjener landets økonomiske interesser, altså et rent instrumentalistisk perspektiv.

Markedsviruset fra engelsk skolepolitikk har slått ut i full blomst i Norge. Den verdibaserte generelle delen av læreplanen blir et særdeles utfordrende prosjekt for lærere og skoleledere å realisere når det kun er offentliggjøring av målbare resultater som danner grunnlaget for pressens ligatabeller over gode og dårlige skoler.

Alt tyder på at dreiningen av skolen fra pedagogikk til økonomi og marked bl.a. fører til at ressurssterke ungdommer blir psykisk syke og faller ut fordi de ikke er gode nok.

Les også: Føler sterk uro for «den digitale barndom»

Norge ligger fortsatt beskjedent til på PISA-statistikken, men likevel er vi blitt et av de rikeste land i verden og et av de beste land å bo i. Dette kan kanskje tyde på at noen av dem som hopper av skolen blir flinke samfunnsaktører og næringslivsgründere, og at disse likevel har lært seg noen strategier for kommunikasjon og tillitsbygging som med stor sannsynlighet kommer til nytte på et senere tidspunkt i livet.

For å ivareta skolens rolle som samfunnsutvikler må vi lytte til elevenes rop om at det ikke er alt som telles som teller i skolen. Vi må endre fokus slik at mening, nytte og deltakelse får større oppmerksomhet på bekostning av resultater og prestasjonspress. Det vil gi større muligheter for at alle elever opplever at de er noe og kan noe.

I en tid hvor solidariteten forvitrer og det kollektivt selvfølgelige går i oppløsning, er skolen langt på vei det eneste faste forankringspunktet for barn og unge. Det er derfor viktig at vi klarer å løfte frem skolens dimensjon som danningsinstitusjon. Resultatene etter igangsatte tiltak de siste 10–15 årene tyder på at vi leter etter skolens kvalitet på feil sted. Veien til kunnskap, gode holdninger og «ganglege og sjølstendige menneske i heim og samfunn» går ikke gjennom et regime som bare forholder seg til det målbare.

Les også: En lærer å sette pris på

Utdanning og danning handler om forhold mellom mennesker, om forventede lærerike samhandlinger mellom blant annet lærere, lærere og elever og mellom elever. Utdanning handler ikke om forholdet mellom mennesker og ting. Utdanning er ikke vareproduksjon, men kompliserte og dels uforutsigbare sosiale prosesser. Den gode skole og den gode lærer har et perspektiv på skolen som peker ut over det som er lett å måle, og den gode skole har en visjon om å skape en skole for mennesker i vekst både når det gjelder utdanning og danning.

Både forskning og erfaring viser at veien til ekte og varig læring i betydelig grad ligger i relasjonen. Samspillet mellom lærer og elev er det viktigste verktøyet for å utvikle elevenes tenkning. Skal skolen lykkes i den utvidede rollen både som utdannings- og danningsinstitusjon, må læreren som relasjonsbygger få større oppmerksomhet, for kunnskap og relasjoner går som kjent hånd i hånd. Gode relasjoner gir bedre trivsel, skaper større faglig engasjement, bidrar til mindre negativ adferd og færre psykiske lidelser. Indre motivasjon for læring og positiv adferd fremmes gjennom tillit, respekt og ansvar.

Les også denne kronikken: Norske barnehager skal ikke berike eierne

Uten å bli alt for tilbakeskuende, må vi kunne si at samfunnsmandatet og samfunnsoppdraget som skolen er gitt best løses gjennom å fokusere på gamle kjerneverdier som arbeid, fellesskap og kunnskap. Det er derfor viktig å bruke et språk som synliggjør en skole som samsvarer med de verdier skolen skal leve i og som korresponderer med målet om å anspore den enkelte til å realisere seg selv som kommer fellesskapet til gode, og å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling.

«Overordnet del–verdier og prinsipper for grunnopplæringen» er en del av læreplanverket og ble fastsatt ved kongelig resolusjon 1. september 2017. Denne planen klarer på en positiv og fornuftig måte nettopp å løfte frem skolen som danningsinstitusjon slik en del av oss eldre skolefolk har etterspurt og savnet. I kapittel 2 «Danning og helhetlig kompetanse» heter det bl.a.: «Skolen skal støtte elevenes danning og bidra til at de utvikler helhetlig kompetanse»

Opptatt av debatt? Les også: Her passerer over 200 lastebiler i døgnet. Vi ser fra verandaen at støvet ligger som ei tykk tåke

Dette står dog i grell kontrast til den markedsorienterte styringslogikken med omfattende rapporterings- og målingssystem, og som altså er blitt en betydelig dimensjon i norsk skole. Som profesjonsutøvere må vi imidlertid være i stand til å håndtere disse kontrastene på en fornuftig og god måte.

I Norge har vi dyktige lærere, skoleledere og rektorer, men de har delvis jobbet etter politiske vedtak og etter styrende dokumenter, lover og forskrifter som i betydelig grad fratar dem det pedagogiske skjønn og den profesjonelle pondus. Rektorene blir funksjonærer og lærerne håndlangere. I beste fall oppleves denne detaljstyringen som et bra verktøy for den tekniske administreringa av skolen, i verste fall oppleves den som et pedagogisk kvelertak.

Mer debatt: Mamma ble gitt opp av legene. Nå er jeg redd det samme skal skje meg

Den norske modellen også når det gjelder skole må baseres på større tillit til de som skal drive med utdanning og danning i praksisfeltet. I denne sammenheng må tillit bl.a. forstås slik at de som man har satt til å utføre jobben, sjøl er i stand til å gjøre de riktige valgene og bruke de riktige verktøyene for å nå målene.

Det kan derfor være hensiktsmessig å tone ned prestasjonsjaget og offentliggjøring av resultater til fordel for mykere og ikke så målbare verdier i skole og samfunn.

Skal skolen lykkes med sitt store prosjekt med danning og utdanning må vi også redusere en for stor og sterk administrativ overbygging over skoleledere og lærere, slik at både skoleledere, lærere og elever får handlingsrom til å bli gode sammen.

Hør våre kommentatorer og gjest Daniel Johansen snakke om hvordan Midtbyen skal overleve, matsvinn og lyden på kino.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter