Jeg beklager å si det, men vi ser for mye til hverandre. Jeg må bruke mer tid på meg selv og mindre på deg. Vi må rett og slett ha flere pauser fra hverandre.

Du er i ferd med å kvele meg. Om kvelden holder jeg deg tett under dyna. Når jeg våkner er du den første jeg griper etter. Ofte er du med meg inn på do også. Slik kan vi ikke holde på lenger. Du gir meg mye glede, underholdning og påfyll av kunnskap, det er ikke det. Men du tar rett og slett for mye tid av livet mitt, og du avbryter hele tiden.

Jeg husker med glede forelskelsen da du kom inn i livet mitt. Alle mulighetene som åpnet seg, hvordan du lovte meg en ny verden med nye venner, nye sosiale arenaer og innsikt og forståelse i en grenseløs verden. Men mange av de varme følelsene jeg har hatt for deg har kjølnet i løpet av de årene vi har vært sammen.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Hjelp, vi har fått ulv i melka

Mitt forhold til den digitale tidsalder har vært preget av fascinasjon, spenning og beundring for de mange dingsene vi fyller livet vårt med. Smarttelefoner, lesebrett, apper og sosiale nettverk har gjort verden mindre, skapt nye forbindelser og åpnet dører til en ny virkelighet. Jeg vil ikke tilbake til et analogt liv uten alt dette, men finne balansen mellom de virkelige tingene og denne digitale virkeligheten som aldri slås av eller som aldri tar slutt.

Det er år og dag siden jeg fysisk kjøpte en CD eller en LP. Det meste av musikken min strømmes via den alltid villige smarttelefonen. Bøkene jeg leser, lastes ned med et tastetrykk fra en server i USA og er på min Kindle sekundet etterpå, uten at jeg trenger å tusle rundt i en bokhandel. Nyheter og oppdateringer tikker inn på iphonen døgnet rundt. På Netflix går jeg aldri tom for mer eller mindre gode serier eller filmer. Jeg er online og tilgjengelig, på mail, Instagram, Facebook, Snapchat, Vipps, Twitter og hundrevis av andre nettverk og apper. Hvor som helst, når som helst.

Vi ser stadig nye eksempler på stresset og angsten den nye digitale kulturen skaper. Foreløpig mest blant unge som må være på og vellykket hele tiden. Men kjærligheten jeg har følt til den digitale tidsalder, er i ferd med å avta. Og jeg tror det er flere som har det slik som meg. Musikk i fysisk form etterspørres mer og mer. Spådommene om at e-bøkene skulle erstatte de vanlige bøkene, ser ut til å slå feil.

Jeg møter stadig flere som er sliten av stresset og maset den digitale verden gir oss. Vi mennesker er analoge skapninger med behov for fysiske opplevelser. Det kan være fint å ha hele verdens bibliotek og musikkarkiv på strømmetjenester. Men ikke bare det. Opplevelsen av en bok, lukten av papir og trykksverte, å kunne holde noe i hendene, se og snu på, kan aldri digitaliseres. Og godt er det.

Hvorfor er det så vanskelig å balansere mellom den digitale og den fysiske virkeligheten? I stedet for å møtes over en kopp kaffe eller en pils på byen, sitter vi hjemme, online, med våre digitale venner. Når vi innimellom møtes på byen, stirrer vi mer ned i mobiltelefonene våre, enn å være til stede i et fysisk møte mellom mennesker. Vi lar oss forstyrre og avbryte hver gang det tikker inn nyheter om at naboen har klippet plena, vært på trening eller tatt seg et glass rødt.

Digitalisering og sosiale medier har gitt oss mye, og det kommer til å fortsette med økende styrke. Dette er ikke et utrykk for å stoppe verden eller skru klokka tilbake. Alt var ikke bedre før. Det er ikke digitaliseringen som er problemet, men at våre mobiltelefoner og nettbrett er blitt en slags erstatning for selve livet, ikke et tillegg som beriker det.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Bachelorgrad i berøringsangst

Smarttelefonen er blitt en del av oss, men kanskje enda mer enn det – en del av kroppen vår. Mennesker som må amputere et bein eller en arm, opplever såkalte fantomsmerter i den delen av kroppen som ikke lenger er der. Fantomvibrering er et nytt fenomen. Du har kanskje kjent at telefonen i lomma vibrerer, men når du leter den frem, så er det likevel ingen som vil deg noe som helst?

Forskning viser at hjernen din forvirres av sanseinntrykkene den mottar. Den skal hele tiden behandle en enorm mengde informasjon og inntrykk. Hjernen filtrerer opplysningene den får inn, ut fra hva den er vant til å passe på. Hos mennesker som stadig bombarderes med inntrykk, vil hjernen lete etter sanseinntrykk som minner om vibrasjoner, og fortelle det til musklene dine. Vi venter konstant på beskjeder via mobilen, og dermed tolker hjernen vår også andre inntrykk, som at det er smarttelefonen din som vil ha din oppmerksomhet. Som om mobilen er blitt en forlengelse av kroppen.

Jeg er ikke lenger like stormforelsket i den digitale hverdagen som jeg engang var. Vi kan vel si at jeg og digitaliseringen forsøker å finne en farbar vei videre som skal vare i mange år. Vi kan ha et fint forhold, selv om de mest brennende følelsene har avtatt. Bare gi meg litt tid for meg selv innimellom, så jeg kan være i den analoge verden også.

LES FLERE KOMMENTARER FRA HARRY TILLER HER

Foto: I llustrasjon : KARL GUNDERSEN