Likevel blir jeg sykmeldt.
«Beklager. Det er ikke noe mer vi kan gjøre.»
Klokka er 12.51. Det er én time og 42 minutter siden jeg ble trebarnsmor. Det er én time og 42 minutter siden jeg fikk en velskapt, levende og skrikende baby lagt til brystet mitt. Vår bittelillebror blir ikke eldre enn én time og 42 minutter gammel.
Ordene fra barnelegen treffer meg som et hult ekko. Mens livet utenfor sykehusveggene går sin vante gang, står tiden stille på fødestua. Helt stille.
«Du sørger normalt», kan fastlegen informere meg om. «Du klarer å snakke om sorgen og du klarer å vise følelsene dine».
Det er ikke normalt for meg å gråte ukontrollert. Det er ikke normalt for meg å ikke klare å le. Det er heller ikke normalt for meg å grue meg til å ta bussen eller ikke klare å ta avgjørelser. Selv valget om hvilken type fiskekaker vi skal ha til middag en vanlig mandag, er komplisert.
Sorg – vond, vanskelig og vanlig
Det er lett å forstå at det er sjokk å oppleve at babyen din dør plutselig og uventet. At jeg får sterke, men normale, sorgreaksjoner av en slik traumatisk opplevelse, er også lett å forstå.
I NAVs håndbok for sykmelding (2011) står det at normale sorgreaksjoner ikke defineres som sykdom. Likevel blir jeg sykmeldt. For hva skjer når normale sorgreaksjoner gjør at jeg ikke klarer å gjøre jobben min? Da må fastlegen være kreativ og skrive en diagnose som kan ligne litt på hvordan jeg har det. Men jeg er verken deprimert eller i psykisk ubalanse. Jeg sørger bare normalt. Og for meg, så ser en normal sorgreaksjon slik ut.
Jeg er mye trøtt, føler på en konstant tomhet i flere måneder. Hukommelsen er helt frynsete. Jeg klarer ikke å huske noen ting. Alt måtte skrives ned på papirlapper. Så jeg slipper å lete hvor på telefonen jeg skrev det ned. Selv det å følge med på en billig tv-serie, føles som en kraftanstrengelse. Problemer med søvn, matlyst, fordøyelse og uvanlig mye håravfall er også en normal sorgreaksjon.
Jeg er midt i 30-årene, har høy arbeidskapasitet og liker å jobbe med mange prosjekter samtidig. Hvordan skal jeg klare å holde deadliner, jobbe strukturert og stille kritiske spørsmål, når jeg ikke klarer å velge fiskekaker eller ta bussen alene?
Jeg føler meg langt fra normal. Jeg kjenner ikke igjen min egen kropp, følelsesregister eller reaksjonsevner. Jeg er livredd for å ikke virke igjen og om jeg klarer å finne tilbake til mitt gamle jeg; tilbake til det livet og jobben jeg hadde. Enn om dette er mitt nye jeg?
Selvmord: Vi vet ikke nok om hvordan etterlatte ivaretas
Jeg bruker ett år på å komme meg opp i 100 prosent stilling. I tillegg hadde jeg jobbet redusert den siste måneden i svangerskapet. I Norge kan jeg bare være syk i 52 uker. Etter dette får jeg arbeidsavklaringspenger. Heldigvis har jeg en arbeidsgiver som legger til rette for at jeg kan komme tilbake i mitt eget tempo, og med god støtte fra NAV. Jeg har familie, kolleger og venner som hjelper meg. Likevel føler jeg meg dobbelt straffet fordi systemet tillegger meg en sykdom jeg ikke har, i tillegg til sorgen. Det slår negativt ut for lønna min, pensjonen min og forsikringene mine. Statistisk gir det også et feil bilde av helsa til befolkningen.
Vi er mange som bare trenger rom til å sørge fordi vi har mistet et barn eller en annen nær slektning. Vi er ikke syke, men en slik sorg har ofte sterke fysiske utslag.
I Danmark har de nylig vedtatt en lov om sorgpermisjon, som gir foreldre muligheten til å få tid til å sørge og finne tilbake til livet igjen etter en traumatisk opplevelse. Også i Sverige og Finland har etterlatte foreldre permisjonsordninger som gir rett til full lønn for en periode etter at barnet døde.
I dag har jeg vært medlem i Landsforeningen uventet barnedød (LUB) i over fem år. Sorgen har gått over til å bli et savn. Jeg har funnet tilbake til meg selv. LUB har lenge jobbet opp mot myndighetene for å innføre sorgmelding. LUB er del av Sorgstøttealliansen som består av 15 pasientorganisasjoner. Vi er flere som bare ønsker å sørge normalt.
Jeg mener sorgprosessen hadde vært verdigere og enklere om jeg hadde fått en sorgmelding. Det handler om å anerkjenne og ta hensyn til sorgens mange konsekvenser. Det gir i seg selv mer styrke til å bygge opp et liv, er arbeidsliv, igjen.