– Dette er en kamp om livet, sier António Guterres. Han har rett.

Det viktige klimatoppmøtet i egyptiske Sharm el-Sheik åpnet med en kraftsalve fra FNs generalsekretær António Guterres: – Dette er en kamp om livet, og vi taper. Vi nærmer oss punktet hvor det ikke lenger er mulig å snu, sa FN-toppen. Advarselen er på sin plass. Nå er tiden inne for handling.

Det er ikke første gang FN og Guterres bruker sterke ord for å beskrive klimaendringene. Menneskehetens livsgrunnlag er truet. At kloden blir varmere, har fatale virkninger – både på lang og kort sikt. Havnivået øker. Og ekstremvær dreper og ødelegger allerede i dag.

Situasjonen i Pakistan denne høsten bør være en vekker. Storflommen satte store deler av landet under vann. Hundretusenvis av hjem er ødelagt. Offentlige vannsystemer fungerer ikke. 16 millioner barn er rammet. Brorparten av dem har akutt behov for nødhjelp dersom de skal overleve, ifølge Unicef.

Nettopp hvem som skal betale for slike katastrofer, er tema i Sharm el-Sheik. Her kommer også en grunnleggende urettferdighet til syne: Rike, velutviklede land har stått for store klimautslipp, mens fattige land er skadelidende. Vi er enig med statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) i at rike land må ta en stor del av regninga.

Regjeringen kommer til klimatoppmøtet med et skjerpet mål om kutt i klimagassutslippene på 55 prosent sammenlignet med 1990-nivå innen 2030. Men før sommeren konkluderte OECD med at Norge ikke en gang var i rute til å nå sitt tidligere mål om 40 prosent kutt. Samtidig ser regjeringens reviderte oljeskattepakke ut til å bli fortsatt gunstig for produsenter av fossil energi.

Det mangler ikke på dystre virkelighetsbeskrivelser, fagre løfter og gode intensjoner når temaet er globale klimaendringer. Ingenting av dette har verdi dersom det ikke omsettes i konkret politikk. Norge som oljeprodusent har et særskilt ansvar for å gå i front. Det ansvaret må vi ta, selv om det koster.