I år har det gått åtti år siden 34 nordmenn ble skutt i Falstadskogen, og vi skal minnes dem samtidig som en ny krig er brutt ut i Europa.
Høsten 1942 innførte nazistene unntakstilstand i Trøndelag og Grane herred i Nordland, som et brutalt svar på motstandshandlinger i regionen. I løpet av tre oktoberdager ble 34 nordmenn skutt i Falstadskogen. Samtidig eskalerte folkemordprosessen mot jødene fra Trondheim. Minnet om denne skjebnetida har blitt markert med jevne mellomrom etter 1945. I år har det gått åtti år siden hendelsene, og vi skal minnes dem samtidig som en ny krig er brutt ut i Europa. For det ukrainske folk, og for politiske opponenter i Russland, er unntakstilstanden, motstandskampen og terrorpolitikken nå.
Noen steder føles krigen nærmere
27. september 1942: To brev blir sendt samtidig fra Vollan fengsel i Trondheim. Fra en fengselscelle har Arne Moen fra Grane skrevet hjem til kona. Han har det etter forholdene bra, og er mest opptatt av livet heime på gården: «Hvordan har det gått med hesjene som lå flat da jeg reiste? Håper noen har hjulpet deg å få dem opp. Og potetene, hvordan går det med dem?» Arne skal nok komme seg hjem igjen, men er usikker på når. Han ber derfor kona sende mer klær, såpe og barberhøvel, en blyant, noen papirark og flere konvolutter.
I en av nabocellene på Vollan har kameraten Nils Møllersen også skrevet hjem. Han spør kona om hvordan det går med potetene, og om hun har fått reddet høyet. Han håper noen vil hjelpe henne med gårdsarbeidet. «Jeg har det ganske bra. Jeg lengter selvfølgelig etter å bli fri. Å få komme hjem. Men det tar vel en tid antar jeg.» Elleve dager seinere ble både Arne og Nils henrettet i Falstadskogen og kastet i en massegrav med venner og kjente fra Grane, Vefsn og Vevelstad.
Ranet av de norske jødene – hvem medvirket?
Unntakstilstanden i Trøndelag og deler av Nordland var et voldsomt drama, en skjebnetid under okkupasjonen. I kampen mellom demokrati og tyranni, frihet og fangenskap fantes et vidt register av aktører, hendelsesforløp og handlinger som vevet seg inn i hverandre dagene 6.-12. oktober 1942. Brorparten av dette flettverket finnes bare i erindringen, i private brev og andre vitnemål etter dem som var der. Andre kjenner vi fra historiebøkene.
Regissøren, rikskommissær Josef Terboven, ankom Trondheim med spesialtog på morgenen 6. oktober. Kunngjøringen om unntakstilstand var hans nådeløse slag og svar på flere sabotasjeaksjoner i området. Byens innbyggere fikk først erklæringen over høyttaleranlegg og på plakater i gatene, deretter i forsinkede aviser, og til slutt med Terbovens tale på Torget: «Jeg har lenge og storsinnet sett tiden an, men no har jeg sett meg nødt til å slå hardt til.»
Byrommet endret dramatisk karakter dette døgnet – med et voldsomt oppbud av tyske og norske politifolk og soldater, portforbud, stengte restauranter, teatre og kinoer, og innstillinger av kollektivtrafikken. Hensikten var å spre sjokk og uro, og skremme befolkningen til lydighet. Avisene meldte om standretten, inntil da et helt fremmed begrep for folk flest.
Cissi Klein : - Ingen får se meg gråte
Den innebar at SS-domstoler omgående og summarisk kunne idømme døds- og tukthusstraff. Offentliggjøring av straffer var en av terrorpolitikkens avskrekkingsmetoder. En annen var gisseltakinger og vilkårlige henrettelser. Budskapet var at hvem som helst kunne rammes, om de viste noen form for motstand mot nazistene.
Unntakstilstandens terror la både familier og småsamfunn i ruiner: På morgenen 7. oktober ble ti nøye utvalgte nordmenn skutt på Falstad som «soning» for motstandsvirksomheten, blant dem teatersjef Henry Gleditsch og avisredaktør Harald Langhelle. Omtrent samtidig ble byens norsk-jødiske menn arrestert og sendt til Falstad, mens kvinnene og barna ble satt under politivakt i tre leiligheter.
Jødeaksjonene i Trondheim innledet det siste av folkemordets stadier på norsk jord – massearrestasjoner og deportasjoner til Auschwitz. Etter unntakstilstanden var i praksis det jødiske samfunnet i Trondheim ødelagt. Både tysk og norsk politi rapporterte etterpå at aksjonen hadde vært vellykket.
Noen uker tidligere hadde to tyske politisoldater blitt skutt under en aksjon mot et illegalt våpenlager ved Majavatn. Saken utløste massearrestasjoner i Grane, Vefsn og Vevelstad. 8. og 9. oktober ble 24 nye dødsdommer fullbyrdet på Falstad. «Majavatn-tragedien» etterlot et ødelagt lokalsamfunn og familier i sorg over fedre, sønner og brødre. Ei av enkene uttalte mye seinere: «Jeg måtte ta meg sammen, for barnas skyld.»
I år framstår disse historiske erfaringene mer brennende aktuelle og viktige å markere enn på lenge. For samtidig som vi ser tilbake på de tragiske hendelsene i vår egen region i oktoberdagene 1942, er vi vitner til at terrorpolitikken krever nye ofre i Ukraina og Russland. Den russiske statsmakten farer fram med brutalitet mot befolkningen i okkuperte ukrainske områder som nekter å underkaste seg - driver dem på flukt og legger dem i massegraver.
Og den strammer grepet om sin egen befolkning - truer, kuer eller fengsler enhver som våger å opponere. Historien er nå. På ny kastes rettsstatlige prinsipper over bord, fordi de som styrer, definerer samfunnet som truet. På ny er det enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn som må betale med sin frihet, sin trygghet og sine rettigheter for en statsleders grenseløse maktbegjær. Derfor er det også gode grunner for at vi under 80-årsminnet for unntakstilstanden orienterer oss etter nåtidas koordinater.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe