Folk spør seg: Hvordan har russetiden blitt så ekskluderende?

Marius G. Vigen Foto: Privat

Fra å være en eksklusiv feiring for samfunnets få privilegerte, blir i dag nært sagt «alle» russ. Åtte av ti fullfører videregående opplæring i løpet av fem skoleår. Å være russ symboliserer i seg selv ikke lenger eksklusivitet og status blant unge. I det offentlige byrommet er russen for lengst forvist til russebusser, vaner og teltcamper. Så hva gjør russen? De går sammen i grupper for å gjenvinne status, eksklusivitet og tilhørighet i russetiden selv.

Fra voksensamfunnets kritikk av drikking og beruselse, har bekymringene de siste årene beveget seg mot de ekskluderende fellesskapene enkeltruss utsettes for. Når russen selv i tillegg roper varsko om utviklingen, kan det være grunn til å stoppe opp og spørre seg hva det egentlig er med russegruppene som gjør så inntrykk?

I sosiologien om grupper forstås de tre egenskapene felles arenaer, relasjoner, og delte historier som grunnleggende forutsetninger for at grupper skal kunne utvikle seg og bestå.

For russen er det viktig å ha et felles sted å møtes. Et «tredje sted», utenfor hjem og skole, som fungerer som en hjemmebane. Et sted der man fritt kan samhandle uten å måtte forholde seg til omgivelsenes krav og meninger. Russebusser, vaner og teltcamper er eksempler på slike hjemmebaner der russen kan utvise selvbestemmelse, samhandle internt og planlegge feiringen gjennom dugnader og gruppemøter. I tillegg til å styrke samholdet i gruppa internt, fungerer de fysiske stedene russen møtes som arenaer der gruppene kan presentere sine nøye planlagte opptredener utad som show på en scene.

Relasjoner er sentralt for opplevelsen av å være del av et fellesskap. Grupper defineres ikke kun av sine felles møtesteder, men også av de sosiale båndene som knytter medlemmene sammen. Basert på vennskap eller opptak av personer med spesifikke egenskaper, dannes det gjennom sosiale relasjoner grunnlag for utviklingen av en felles identitet i russegruppa. Enten identiteten representerer hvor man kommer fra – geografisk eller kulturelt – eller blir uttrykt gjennom framferd og væremåte, handler den om opplevelser av tilhørighet til et fellesskap man kjenner seg igjen i. Konsekvensene av å søke små, men sterke «vi», er at det samtidig trekkes grenser utad for å skille de som er innenfor gruppa fra de som anses å være utenfor. For å forstå opplevelsene av ekskludering i russetiden er det helt nødvendig å kjenne igjen og forstå de subtile eksklusjonsmekanismene grupper generelt, og perioden spesielt, preges av.

Til sist bygger samhandling i grupper på medlemmenes delte historie. Ved å være sammen med andre skapes det over tid forventninger, holdninger og vaner som legger grunnlaget for fremtidige møter. Man kan si at gruppas delte historie fungerer som dens kollektive minne, der gjentatt samhandling over tid bygger en gjenkjennbar kultur blant medlemmene. Det er her praksiser «setter seg» og forståelser av «hvem vi er» og «sånn gjør vi det» etableres. De mange felles oppsamlede minnene er igjen sentrale i fremstillingen og anerkjennelsen av gruppas relasjoner gjennom utviklingen av en intern sjargong, sangtekster, og gruppesymboler, med mål om å styrke felles identitet og tilhørighet innad, og status og eksklusivitet utad.

Å stå utenfor slike grupper som det russegruppene utgjør, vil kunne oppleves ekskluderende. Gruppene er designet for nettopp dette: Å skape samlende fellesskap for de som er innenfor, med tydelig barrierer utad.

Samtidig. Ved å se seg om i hverdagen vil man finne at gruppeliv skjer overalt rundt oss hele tiden. Enten det er dressjakker med pins fra politiske partier, hettegensere med navn på studentorganisasjoner eller idrettslagets egne emblemer, omgir vi oss med symboler og uttrykk som representerer tilhørighet og identitet. Skal man bli et fullverdig medlem av gruppa, må man kjenne til og beherske den interne sjargongen. Og det er nettopp dette det handler om for russen.

Russegruppa må forstås som et symptom heller enn som kilde til problemet. Russen som gruppe har over tid mistet muligheten til å være sammen. Enten det er utestengelsen fra Oslos uteliv eller holdningen om «russ som uønsket» i Trondheims stengte parker og byrom i mai, mangler russen i dag gode, gratis og felles møtesteder uavhengig av profitterende markedskrefter. At russetiden stykkes opp i feiringer basert på grupper er verken sjokkerende, unaturlig eller rart – det er i grupper av venner, kollegaer og familiemedlemmer vi stort sett tilbringer tiden også ellers i samfunnet. Typisk for russetiden er dens performative element (gjennom uniformering, sanger og symbolbruk). Og i kampen om oppmerksomhet og iscenesettelse av gruppene, har fremveksten av sosiale medier bidratt til å tydeliggjøre og forsterke utenforskapet i perioden på en annen måte enn tidligere. Men heller ikke dette ansvaret kan ligge på russegruppene alene. For at russen skal kunne opptre som en gruppe, må det derimot startes med å finne et sted hvor man kan samles. En egen hjemmebane. Så kommer relasjonene og de delte historiene etter hvert.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!