Minnekonserten på Rådhusplassen søndag 22. juli blir en begivenhet. NRKs dilemma er hvor stor begivenhet de kan lage uten at det skygger for tragedien. De bør tørre å tenke stort.
Etter at de norske artistene som skal opptre på minnekonserten var presentert av kulturminister Anniken Huitfeldt, og programleder Haddy N'jie hadde fortalt om rammene for konserten (lys, håp, toleranse og samhold), var det klart for spørsmål fra pressen. De lurte på om Bruce Springsteen kom til å spille. Og det er ikke rart de spurte. The Boss spiller i Oslo 21. juli og i Bergen 23. og 24. juli. På spørsmål fra Adresseavisen før en konsert i Sevilla forrige måned sa han at han mer enn gjerne deltar på minnekonsert i Norge 22. juli. I går fikk vi bekreftet at han er blitt spurt. Da er det bare å legge sammen to og to.
Hvis ikke arrangørene frykter at en visitt fra Springsteen skygger over det det egentlig handler om: Å minnes de døde – og å markere samhold. Dette er først og fremst en minnekonsert, ikke en stor popbegivenhet, minnet tv-sjef Charlo Halvorsen oss om i går.
Mitt stalltips er at NRK ikke lar sjansen gå fra seg – og det bør de heller ikke. Springsteen har vist empati og samlende kraft etter 9/11 i USA og vil kunne gi de etterlatte nok en påminnelse om at de har medfølelse verden over. At kongen gråt i Oslo Spektrum og at Obama, Merkel og Sarkozy kondolerte i dagene etter terroren virker helende, til tross for at det blir smått når man har mistet en man elsker.
Folk er folk, særlig når det røyner – og en folkelig stjerne som Springsteen vil bare bidra med ytterlige varme og kjærlighet. Og budskapet vil nå enda flere om et verdensnavn bidrar på konserten. Det trenger heller ikke å være dumt i en verden der rasisme og nasjonalisme er på fremmarsj igjen.
Konserten som markerer ettårsdagen etter 22. juli-terroren er både en minnekonsert for norske tv-tittere – og en livekonsert for Oslo, byen som ble hardest rammet av terroren. Det er også et tv-produkt for hele den europeiske tv-unionen EBU, fortalte Halvorsen. Det var 200 000 på Rådhusplassen mandagen etter terroren, og det vil helt sikkert bli sekssifret også i sommer. Her kunne NRK spurt hvem som helst – og mest sannsynlig fått et «ja». Eller et «yes».
Artistlisten som er klare for å opptre 22. juli er deLillos, Karpe Diem, Marit Larsen, Mari Boine, Vinni og Halvdan Sivertsen. I tillegg kommer Kringkastingsorkesteret og forfatterne Karl Ove Knausgård, Åsne Seierstad og Frode Grytten. Dette er en rekke gode artister som i tiden etter 22. juli enten skrev nye sanger, eller allerede hadde skrevet sanger og tekster som kunne tolkes i opposisjon til terroristens hatefulle budskap.
Vi vil garantert få Vinni og Halvdan med «Sommerfuggel i vinterland» og vi vil få Karpe Diem med «Tusen tegninger». Begge sterke multikulturelle motsvar til terroristen. Begge med sterke elementer fra hip hop – det siste tiårets mest innflytelsesrike musikksjanger med stor gjenklang i generasjonen som måtte betale aller høyest pris. Selv minnes jeg Karpe Diems opptreden under Olavsfestdagene som både samlende og vitalt – og med en klar fight-back-holdning. Jeg sto like bak flere av de unge trønderne som kom fra Utøya med livet i behold. Så hvordan musikken ga håp og styrke.
Det er naturlig å se for seg at deLillos er invitert for å representere Oslo by – som et band som har greid å sette ord og melodi til hovedstadens sjel. Mari Boine er et verdensnavn som samtidig utstråler mangfold og et åpent verdenssyn – stikk i strid med terroristens enøyde fanatisme.
Popsangene fikk, sammen med Nordahl Griegs «Til ungdommen», en særposisjon i befolkningen som markører for samhold og som gruppeterapi i tiden etter terrorsjokket. Sangene virket også som verktøy til motstand (Barn av regnbuen-toget) og fylte det basale behovet for å stå sammen.
Kulturelle uttrykk har spilt en vesentlig rolle i det nasjonale sorgarbeidet etter 22. juli. Sanger som nettopp «Tusen tegninger» og «Sommerfuggel i vinterland» har trengt inn til kjernen av det vi liker å kjenne på som vår identitet. Musikk har den egenskapen – at den går forbi guarden og rett til hjertet – der vi var som aller svakest i tiden etter terrorangrepene.
På Torvet i Trondheim sang vi «Lys og varme» under tusenvis av paraplyer, roser og fakler. Når vi samles på Rådhusplassen og foran apparatene i de tusen hjem kan vi synge «We Shall Overcome» sammen med Bruce.
Da vil budskapet nå lenger. Og det er bra.
