Når kanskje en av ti av tenåringene som i disse dager starter på videregående skole lider av spiseforstyrrelser, er det på tide å kalle dette en alvorlig og i verste fall en dødelig epidemi.
Klarer vi å ta det innover oss egentlig? At en tiendedel av de flotte ungdommene våre lider av en sykdom, som tærer på både kropp og sjel, og som hindrer dem i å få leve ungdomslivene sine slik de skal? Det kunne vært, og det ble også, oss. Likevel er dette dessverre ikke en overdrivelse, eller noe jeg skriver fordi spiseforstyrrelser er noe som opptar meg. Dette er ramme alvor, og harde fakta. Etter over tyve år uten ordentlige tall på hvor mange som egentlig strever med spiseforstyrrelser, kom forskere ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser ved OUS, (RASP) med nye, og urovekkende forekomsttall i forrige uke. Deres undersøkelser viser at så mange som en tiendedel av alle videregåendeelever har en diagnostisk spiseforstyrrelse, og at en av tre jenter i denne alderen er i faresonen for å utvikle en slik sykdom. Undersøkelsen, som ble ledet av seniorforsker Camilla Lindvall Dahlgren, viser at jentene er i overtall, men hun er redd at guttene ikke blir plukket opp, fordi det er vanskeligere få tak i dem gjennom slike undersøkelser. Det betyr ikke at ikke også guttenes problemer med kropp, vekt og utseende har eskalert, noe som heldigvis blir mer tematisert for tiden.
Spiseforstyrrelsene kostet henne nesten livet. Til slutt måtte moren dra Karoline ut av mørket.
Siden den forrige store forekomststudien ble utført i Norge, i 1999, har spiseforstyrrelser økt mye, og dette er vel kanskje som forventet. Det trengs flere studier, men det var på tide vi fikk nye og oppdaterte tall. Det er anoreksi som er den typen spiseforstyrrelse som har høyest forekomst, både hos jentene og guttene, og det har økt veldig mye. Dette er også den sykdomsformen som er den mest dødelige av alle psykiske lidelser.
Så nå sitter vi her da; foreldre, lærere, trenere, politikere og alle andre voksne, og er vitner til sykdoms- og lidelsesepidemi som rammer og lammer livene til så mange av våre barn og unge. Og jeg er redd mange av oss, som skal være støtter, rollemodeller og livsrådgivere til vår unge generasjon kjenner oss lammet og nummen selv, og ikke aner våre arme råd, hva vi skal gjøre. Eller hvor vi skal starte, for å få snudd denne alvorlige trenden, og få ungdommene våre til å stoppe på den destruktive ferden, der mat og spising og en sykelig kroppsfiksering frarøver den ungdomstiden de skulle ha hatt.
Bort med flink pike-idealet
Vi er nødt til å forholde oss til dette alle sammen. Om det i hver klasse på tredve elever som startet på videregående, er seks som er i risikogruppen, og tre stykker som har en spiseforstyrrelse, er dette ikke noe vi kan ha et distant eller teoretisk forhold til. Dette kunne sikkert også vært en beskrivelse av en klasse på ungdomsskolen, for vi vet at barn og unge tenåringer sliter med det samme, i stadig yngre alder. Det er en stor mulighet for at det er vårt barn det angår, og det er et faktum at det angår flere av våre elever, om vi er en lærer. Men likevel er det så mange som går under radaren, både i klasserommet, hjemme, og til og med på legekontoret og helsesykepleierkontoret, fordi også fagfolk syns dette er vanskelig. Skal vi konfrontere dem vi mistenker sliter? Skal vi ta et nei for et nei, om vi spør? Hva er egentlig en spiseforstyrrelse, og hvor går grensen for når det er et problem?
Det er tusen spørsmål, og nesten like mange svar. Men, og enda et men; det må alltid starte med at vi tør å tenke tanken, og av vi tør å spørre! Fordi vi vet at det er så utrolig viktig å komme inn tidlig, og få snudd den negative spiralen før spiseforstyrrelsen får satt seg. Og det starter ofte i det små; det er en myte at det bare er de syltynne og traumatiserte som er syke av spiseforstyrrelse. En «uskyldig» plan og å gå ned et par kilo, en «plan» om å trene på seg noen flere muskler, eller en uheldig påvirkning fra TikTok eller noen influencere man følger på Instagram, kan være med å vippe det helt feil vei. Om tenåringen da går alene med stadig flere forskrudde tanker om kropp og vekt, kan dette utvikle seg til en sykdom som setter seg så sterkt i kropp og sjel, at hun eller han ikke greier å komme seg ut av det selv. Vi må orke å ta dette innover oss, vi må orke å sette oss mer inn i denne problematikken, og vi må orke å reflektere over hvordan det har seg slik at dagens barn og unge går løs på kroppene sine på denne måten; hva sier det om samfunnet og de verdiene vi lever med?
Snakket om spiseforstyrrelser i media som 19-åring: – Ble oppringt og fikk kjeft av skiforbundet
Det finnes ingen sikre svar på dette, og det finnes i alle fall ingen enkle svar. Det kan jeg si med hånden på hjertet. Og, dessverre, av egen erfaring. Men vi må være ærlige, og vi må orke å se utfordringene i hvitøyet. Bare på den måten kan vi finne løsninger og veier ut av dette denne forferdelige utviklingen, der spisevegring og en forstyrret bruk av mat for å kontrollere vanskelige følelser, har blitt en syk «normalitet». Da er kunnskap og mer kompetanse helt nødvendig, for å ta fatt i dette før så mange risikerer å bli syke.
Ingen er spart, og spiseforstyrrelser kan ramme alle. Det vet jeg, og det vet vi i vår familie og, fordi vi selv har opplevd det. Vi vet også at det kan gå bra, og man kan klare å snu den destruktive og farlige spiralen, gjennom å snakke sammen, å søke hjelp, og å være ærlige. Og vi ønsker å bidra til at flere kanskje kan få opp øynene, og hjelpe noen i sin egen nærhet, gjennom å fortelle vår egen historie i en bok som kommer snart. Vårt håp er å kunne bidra til å snu dette i riktig retning, selv om det kjennes skummelt å være så hudløst ærlige. Men om det kan hjelpe bare én ungdom til å få et friere og bedre liv, er det verdt det.