Livene våre ble snudd opp ned, og etter en stund ble vi vant til dette nye oppholdet.
Flere av pultene i klasserommet var tomme, elevene som ikke var der måtte være hjemme med tanke på sin egen og familien sin helse. Vi ble sendt hjem, alt skjedde så fort, plutselig var det overalt. Det vi ikke visste, var at det kom til å bli en stor pandemi som nå blomstrer igjen.
«Hold avstand, vask henda og pass på!» Det var alt vi hørte, og hjemmeskolen varte og rakk. Etter en stund roet ting seg litt og vi fikk dra ut og møte folk. Vi var ute og syklet med våren, danset i skumringen og kjøpte sjokoladeegg med melkefyll. Alle de digitale møtene, de lange timene vi lå og pratet, så film og ikke møttes direkte, var verdt det.
Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!
Jeg hadde det hovedsakelig bra, jeg fikk være mer med familien min og pratet mye med folk på nett. Samtidig som du hadde alt på gli, så var alt sammen stressende. Døgnrytmen var veldig opp og ned, alt gikk i surr og dagene foran den teite datamaskinen var lange. Jeg var redd for å gjøre noe feil, redd for å gjøre noe som kunne smitte meg og andre. Skyggene kom med de solfylte dagene, etter en lang og lys dag ble ofte kvelden mørk. Tanker kom flyvende og det var vanskelig å holde dem ute. Men så kom beskjeden om at vi fikk komme tilbake til skolen.
Etter all den lange tiden hjemme på ett innestengt rom, eller ute på en bråkete veranda, fikk vi dra tilbake til skolen. Alle hadde firkantede øyne og bustete hår. Vi måtte fortsatt holde avstand til folk, men klassen var blitt en kohort.
Det var veldig deilig å komme seg ut igjen, og ha ordentlige samtaler med folk. Så kom sommerferien, voksne og unge var på fest. Og grenser ble satt på nytt i hjemmet. Jeg var jo selvfølgelig også ute. Vi badet og besøkte hverandre, ting hadde roet seg, men ting var fortsatt strengt. Jeg tenkte: Skjer dette?
Etter sommerferien dro klassen på klassetur. Vi gikk Norge på tvers. Alle i klassen ble skuffet da de fant ut at klassen måtte bli delt i to grupper på grunn av korona. Jeg var i den første gruppen, vi dro en dag før de andre. Det var så utrolig deilig å bare reise fra alt sammen. Dette var ikke det samme som å reise på Norgesferie, dette var en tur hvor vi utfordret grensene våre. Når vi kom til hyttene hvor det bodde andre, var det så rart å se folk. Det sto en flaske håndsprit foran nesten hver dør. Det var fint å se hvor alvorlig de tok smittevernet.
Så dro vi tilbake til virkeligheten, til masker og antibak. Etter turen så fikk jeg ett nytt syn på hvordan vi skulle leve i den nye virkeligheten. Jeg begynte å bruke naturen som tilfluktssted.
Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!