Gro Nystuen Assisterende direktør, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)

Det er på tide at myndighetene erkjenner menneskerettighetsbrudd, konkluderer Norges institusjon for menneskerettigheter.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

I 2010 gav Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) tillatelse til å sette i gang bygging av vindkraftverkene Roan og Storheia på Fosen. Departementet godkjente konsesjons- og ekspropriasjonstillatelser i 2013 og vindparkene ble bygget og har vært i drift siden 2019 og 2020. Vinterbeiteområdene ved Storheia og Roan er i praksis tapt for reindriften på grunn av vindparkene. Spørsmålet om hvorvidt utbyggingen av vindkraftverkene utgjør et menneskerettighetsbrudd har versert for domstolene siden 2017.

I 2021 kom Høyesterett til at reineierne sine rettigheter etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 var brutt, fordi vindparkene hadde «vesentlige negative konsekvenser» for reineiernes mulighet til å utøve sin næringsvirksomhet. Dommen konkluderte med at tillatelsen til å etablere vindkraftverkene Roan og Storheia i reinbeiteområder på Fosen var ugyldig. Førstvoterende i Høyesterett sier, som konklusjon på den delen av dommen som har overskriften Spørsmålet om krenkelse av SP artikkel 27, at «Min konklusjon blir derfor at konsesjonsvedtaket strider mot reineiernes rettigheter etter konvensjonsbestemmelsen.»

NIM:s forståelse av dommen er at vindkraftverkene på Fosen utgjør et pågående menneskerettighetsbrudd. Departementet har derimot ved en rekke anledninger uttalt at de tolker dommen slik at det ikke er konstatert et pågående menneskerettighetsbrudd. De tolker Høyesterett slik at inngrepet vil kunne bli menneskerettighetsbrudd på sikt. I dommen heter det: «Inngrepet vil etter dette på sikt utgjøre en alvorlig trussel mot næringsvirksomheten og dermed mot kulturutøvelsen.»

Det siterte er, slik NIM forstår dommen, en beskrivelse av faktum, ikke av når bruddet skjer. Høyesterett viste til Menneskerettighetskomiteen, som har fastslått at urfolks rettigheter skal beskyttes både mot «denial» og «violation» – altså at det ikke kreves en total nektelse av kulturutøvelsen (at reindriften legges ned) for at det skal være brudd. Krenkelsen kan være et faktum allerede når det foreligger en alvorlig trussel om nedleggelse. Det at inngrepet på sikt er en slik trussel utgjør dermed selve bruddet.

Et viktig element i vurderingen av hvorvidt vindparkene utgjorde et brudd, var hvilken betydning interesseavveiinger kunne ha for dette spørsmålet. Da departementet i 2013 vedtok å gi konsesjon til Fosen Vind, foretok de en interesseavveiing: «Departementet mener en utbygging gir store fordeler i form av ny fornybar energi, og at dette må veie tungt i avveiningen som foretas mot de ulemper reindriften påføres. Departementet mener på denne bakgrunn at terskelen i SP art. 27 ikke er overskredet». Dette innebærer at departementet foretok en interesseavveiing i Fosen-saken, og brukte den som et argument for hvorfor utbyggingen ikke ville utgjøre et brudd.

Høyesterett var ikke enig i at det kunne foretas en interesseavveiing i denne saken. Retten begrunnet dette blant annet med ordlyden i SP artikkel 27, som ikke åpner for en interesseavveiing mellom urfolks rettigheter og andre legitime samfunnsformål, samt at «minoritetsbeskyttelsen ville blitt lite effektiv hvis flertallsbefolkningen kunne begrense den ut fra en vurdering av sine legitime behov.» Hvis økonomiske interesser skal settes opp mot minoritetsvern, vil minoriteten alltid tape. Høyesterett pekte imidlertid på ett sentralt unntak fra denne hovedregelen. Avveiinger kan måtte foretas hvis «rettighetene etter artikkel 27 står mot andre grunnleggende rettigheter», som for eksempel retten til miljø. I dette tilfellet var det imidlertid ikke noen kollisjon mellom grunnleggende rettigheter, siden «hensynet til ‘det grønne skiftet’ også kunne vært ivaretatt ved å velge andre – og for reindriften mindre inngripende – utbyggingsalternativer.»

Det er åpenbart at prosessen hittil for å finne løsninger på Fosen ikke har fungert. Forslag fra statens side om nye utredninger kan synes logisk sett fra et departementskontor. For de berørte reineierne, som har opplevd mange år med grundige utredninger i tilknytning til rettsprosessene, virker dette forslaget åpenbart provoserende. Demonstrasjonene viser en dyptgripende tillitskrise mellom samene og norske myndigheter. For å få til en konstruktiv kommunikasjon mellom partene er det et helt nødvendig minimum at staten nå erkjenner at det er begått et menneskerettighetsbrudd i denne saken.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!