Adresseavisen Lederartikkel

Det er ikke vanskelig å forstå at samene mener at staten trenerer arbeidet med å finne en løsning på Fosen.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en lederartikkel. Den uttrykker Adresseavisens mening.

Høyesterett har slått fast at vedtaket om å gi konsesjon til vindkraftutbyggingen på Storheia og i Roan er ugyldig. Utbyggingen krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse. 16 måneder etter at dommen falt, er det forsatt uklart hva som vil skje med vindkraftverkene og med reindrifta i området. Hovedansvaret for det må regjeringen ta.

Samene vil at turbinene skal rives. Regjeringen påpeker at Høyesterett ikke sier noe om hva som skal skje med anleggene. De framhever også formuleringen fra dommen om at inngrepene på sikt vil utgjøre en alvorlig trussel mot reindriftsnæringa og dermed kulturutøvelsen. Målet er ifølge Ap-statsråd Terje Aasland å sikre reindriftas folkerettslige vern, men han sier samtidig at de trenger mer kunnskap før de konkluderer. De ønsker en ny utredning, men samtalene om hvordan det skal skje har kjørt seg helt fast. Det er kanskje ikke så rart.

Staten ønsker blant annet å utrede nye beiteområder, altså at vindturbinene står, mens samene må finne et annet beiteområde for reinen. Ifølge Andreas Brønner, som er advokat for Sør-Fosen sijte, er det fullstendig uaktuelt. - De har jo vunnet i Høyesterett og da er det ikke aktuelt å stikke halen mellom beina og flytte for å redde vindkrafta, sier han til Nationen denne uka.

Det virker åpenbart at samene, som har kjempet mot utbyggingen fra dag én og som ble kronet med seier etter en lang kamp i rettsapparatet, ikke ser på flytting av beiteområde som en løsning. Dette er en prinsippsak. Konflikten handler ikke primært om økonomisk kompensasjon, men om samenes menneskerett til å utøve sin kultur. Det er den Høyesterett mener ble krenket.

Det er lett å forstå hvorfor regjeringen ønsker å finne løsninger som ikke innebærer at de enorme vindkraftverkene blir revet. De produserer strøm regionen trenger, og en nedmontering blir kostbar. Men det er ikke rart at forsøket på å finne andre løsninger strander, når samene opplever at staten har som premiss at de enda en gang skal stå igjen som den tapende part. For dem er «på sikt» nå.